Når man setter på en plate med solo akustisk gitar, har man gjerne en idé om at musikken skal være teknisk perfekt og gjerne inneholde noe brasiliansk eller Syd-Europeisk. Men det gjelder ikke for gitaristen Andreas Willers, som trekker mye nærmere en gitarist som for eksempel John Russell og andre gitarister som tar den akustiske gitaren med seg inn i «freejazz-land».
Andreas Willers, startet sin musikalske karriere i bluesbandet Charly Schreckschuss Band og i diverse avantgardegrupper. Han studerte først ved Guitar Institute of Technology i Los Angeles i 1979 og 1980 før han fullførte studiene ved Hamburg University of Music and Theatre med læreren Harry Pepl og senere med John Abercrombie. På selskapet FMP (Free Music Production) utga han soloalbumet «Hier & als Auch», og startet et duosamarbeid med saksofonisten Gebhard Ullmann. Han flyttet til Berlin i 1983, hvor han jobbet med Ullmann, Martin Lillich og Niko Schäuble i kvartetten Out to Lunch, som også turnerte utenlands, og spilte på flere av de store festivalene. Han turnerte og spilte også inn med trompeteren Enrico Rava. I 1987 spilte Willers og Ullmann som Minimal Kids med perkusjonisten Trilok Gurtu, før de senere spilte med trommeslageren Steve Argüelles, og gjorde plate med han, Bob Stewart og Marvin Smitty Smith. Han har ellers samarbeidet med musikere som Paul Bley, Yves Robert, Gerry Hemmingway, Hans Lüdemann, David Murray, Marc Ducret, Axel Dörner, Jan Roder, Misha Alperin, Tom Rainey og mange flere.
Nå møter vi han altså solo i et opptak fra april 2020. Vi får åtte relativt frittgående sekvenser, som hele veien er personlige, men hvor jeg føler at man kan kjenne igjen spillet til flere av mine favorittgitarister. Og da snakker jeg ikke om musikere som Fred Frith, Marc Ribot og andre i den aller mest moderne måten å traktere en akustisk gitar på, men flere ganger dukker Ralph Towner opp i bakhodet, og jeg tenker at hadde Towner startet sin karriere i dag, ville han muligens ha spilt slik.
Det er en kreativ musiker vi møter som kan sin 6-strenger. De enkelte sekvensene skifter i stemninger, og innimellom er det like før han legger seg på en «straight» blues, men unngår i siste øyeblikk å gå i «tre-grepsfella». Men akkurat i det jeg er sikker på at vi får en litt «rølpete» blues, snur han tvert om, og serverer en svært eksperimentell sekvens. Og når han legger på litt sår stemme over gitaren, blir vi automatisk tatt med over i et helt annet landskap, hvor bluesen ligger som et grunnelement.
Og hele veien får vi, mer eller mindre, variasjoner over blues spilt på akustisk gitar på en helt annen måte enn vi fikk det fra de gamle, sorte, amerikanske bluesmusikerne, som Furry Lewis og lignende, og som dukket opp på Moldejazz og andre europeiske jazzfestivaler på 70- og 80-tallet. Her får vi en som har mer enn ett bein i tradisjonen, men som er med på å lage en ny bluestradisjon og som tar musikken flere skritt framover. Og gjennomgående er dette blitt en spennende soloplate, med en europeisk gitarist vi håper å høre mer til i fremtiden.
Jan Granlie
Andreas Willers (g)
