«2 Blues For Cecil» samler tre legender innenfor den moderne improviserte musikken. Trommeslageren Andrew Cyrille (født i 1939) spilte i en periode med pianisten Cecil Taylor, og har i mange år blitt regnet som en legende blant de mer frittgående trommeslagerne. Han har gjort en rekke plater i eget navn siden solodebuten med «What About» på BYG Actuel i 1971, og vi har hørt han med Anthony Braxton, Carla Bley, John Carter, Walt Dickerson, David Murray, Horace Tapscott og en rekke andre. Bassisten William Parker (født i 1952) har lenge vært en av våre favoritter, mens den italienske trompeteren og flygelhornisten Enrico Rava (født i 1939) lenge har vært den ledende italienske trompeteren innenfor den friere jazzen.
Her gjør de 10 hyllester til den avdøde, pianisten og bandlederen Cecil Taylor (1929-2018). Selv om dette er første gang de tre spilte sammen som medlemmer av denne trioen, deler de et felles bånd til Taylor gjennom mange år å ha fulgt med i Taylors kunstneriske virke.
Enrico Rava og Andrew Cyrille er blant veteranene innenfor den improviserte musikken, med karrierer tilbake til 60-tallet, og William Parker ble en viktig musiker under New Yorks loftjazz-periode på 70-tallet. De tre musikerne deler ett felles ståsted i sine respektive karrierer. De har nemlig alle til forskjellige tider vært medlemmer av Cecil Taylor Unit eller andre ensembler ledet av den legendariske pianisten og bandlederen Cecil Taylor. Rava, Parker og Cyrille opptrådte først sammen som en trio i en hyllest til Cecil Taylor, med Taylor selv til stede, på Whitney Museum i april 2016 som en del av en utstilling/program med tittelen Open plan: Cecil Taylor».
«2 Blues For Cecil» ble spilt inn 1. og 2. februar 2021 i Studio Ferber i Paris etter trioens konsert 31. desember 2020 med tittelen «Tribute to Cecil Taylor» som en del av Sons d’hiver-festivalen i Paris. Mens «2 Blues For Cecil» har komposisjoner av alle tre medlemmene og til og med en standard, er det lagt vekt på improvisasjonen. Fire av de ti sporene er kollektive improvisasjoner, inkludert to versjoner av «Blues for Cecil». Trioen søker ikke å etterligne Cecil Taylors tilnærming til å lage musikk, men beveger seg allerede fra første tone ett godt stykke vekk fra den musikken vi, stort sett, forbinder med Taylor.
Og det er det tette og fine kollektive samarbeidet man legger merke til ved innspillingen, og den ekstremt gode lydproduksjonen gjort av Matthieu Lefévre. Og fra start til mål er dette blitt en strålende innspilling. Og allerede i åpningen, «Inmprovisation No.1» legger vi merke til det «sterke» bass-spillet til Parker, det løse og ledige trommespillet til Cyrille, som jeg synes fungerer mye bedre her enn på hans seneste innspillinger på ECM. Og over og under o0g ved siden av, blomstrer Rava med strålende trompetspill, som det er lenge siden jeg har hørt maken til fra den hyggelige italieneren.
Vi får versjoner av flere komposisjoner vi har hørt fra flere av medlemmene. Blant annet gjør de en strålende versjon av Ravas komposisjon «Ballerina» og Parkers «Machu Picchu» fra blant annet den fine «Ny any means» på Ayler Records fra 2008. Og hele veien spruter det nærmest av energi fra de tre musikerne som er med på å gjøre denne innspillingen til årets første, store overraskelse.
Jeg hadde egentlig begynt å miste litt av troen på Cyrille etter hans to seneste ECM-innspillinger. Men her er han virkelig tilbake i gammel, god form. Og Parker har det aldri vært noe å utsette på, der han troner som en av de mest spennende og mest kreative bassistene i dagens jazz. Og med Enrico Rava i storform i front, blir dette en strålende plate. Og når de avrunder med en strålende versjon av «My Funny Valentine», er det egentlig bare å gi seg over. Mektig!
Jan Granlie
Enrico Rava (flh), William Parker (b), Andrew Cyrille (dr)
