A Beautiful Day er et live-album av den amerikanske jazzpianisten Andrew Hill, spilt inn i 2002 på Birdland i New York City og utgitt på Palmetto-selskapet. Platen er tidligere utgitt i 2002 på samme selskap, men det er tydelig at selskapet vil gjøre stas på Hill, og har valgt å gi dette dobbelt-albumet ut på nytt.
Andrew Hill ble født i Chicago, Illinois. Hans bror, Robert, var vokalist og klassisk fiolinist. Og da Hill var 13 år begynte han å spille piano, etter å ha blitt oppmuntret av Earl Hines. Som barn gikk han på University of Chicago Experimental School. Han ble henvist av jazzkomponisten Bill Russo til å oppsøke Paul Hindemith, som han studerte uformelt med til 1952. Mens han var tenåring, spilte han i rhythm and blues-band og med turnerende jazzmusikere, inkludert Charlie Parker og Miles Davis.
Hill husket noen av opplevelsene som ung, og i et intervju fra 1964 med Leonard Feather sier han: «Jeg startet med musikk som guttesopran, sang og spilte trekkspill og drev med steppdans. Jeg var med og laget mange av talentshowene rundt i byen fra 1943 til 1947. Jeg vant kalkuner på to Thanksgiving-fester på Regal Theatre». Dette var fester sponset av avisen Chicago Defender, som Hill tilfeldigvis brukte til å selge på gata.
I 1950 lærte han sine første blueslåter på pianoet av saksofonisten Pat Patrick, og i 1953 spilte han sin første profesjonelle jobb som musiker, med Paul Williams’ band. På den tiden spilte han barytonsaksofon samtidig som han ble en bedre og bedre pianist. I løpet av de neste årene brakte pianospillene ham i kontakt med mange musikere, og musikere som Joe Segal og Barry Harris var musikere som påvirket hans spill. I 1961, etter å ha reist som akkompagnatør for Dinah Washington, bosatte den unge pianisten seg i New York, hvor han jobbet for Johnny Hartman og Al Hibbler, Deretter flyttet han til Los Angeles County, hvor han jobbet med Roland Kirks kvartett og på jazzklubben Lighthouse Café.
Hill spilte først inn som sidemann i 1954, men hans rykte ble styrket av Blue Note-innspillingene han gjorde som bandleder fra 1963 til 1970, som inneholdt flere andre viktige post-bop-musikere som Joe Chambers, Richard Davis, Eric Dolphy, Bobby Hutcherson, Joe Henderson, Freddie Hubbard, Elvin Jones, Woody Shaw, Tony Williams og John Gilmore.
Han spilte også på album i Henderson, Hutcherson og Hank Mobleys navn, men han jobbet sjelden som sidemann etter 1960-tallet. Da foretrakk han å spille egne komposisjoner, noe som kan ha begrenset hans offentlige eksponering. Han underviste senere i California og hadde en ansettelse ved Portland State University fra 1989 til 1996. Hans album Dusk ble valgt til beste album i 2001 av både DownBeat og JazzTimes; og i 2003 mottok han den danske Jazzpar-prisen. Hills tidligere arbeid fikk fornyet oppmerksomhet som et resultat av flere uutgitte innspillinger spilt inn på 1960-tallet for Blue Note, spesielt den ambisiøse Passing Ships.
Hill må regnes som en av de viktige musikerne i Blue Note-katalogen, som kom litt i skyggen av mange av de andre «stjernene». Og det er kanskje også grunnen til at Palmetto nå har valgt og gjenutgi A Beautiful Day på ny.
På disse to platene får vi Hill i selskap med hans sekstett pluss ti andre musikere i en utvidet besetning. I sekstetten inngår bassisten Scott Colley, trommeslageren Nasheet Waits, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Marty Ehrlich, saksofonisten og klarinettisten Greg Tardy og trompeteren Ron Horton, og i det som blir betegnet som ‘Plus Ten’ finner vi tenorsaksofonisten Aaron Stewart, altsaksofonisten og fløytisten John Savage, barytonsaksofonisten og bassklarinettisten J.D. Parron, trompeterne Dave Ballou, Laurie Frinck og Bruce Staelens, trombonistene Charlie Gordon, Joe Fiedler og Mike Fahn og tubaisten Jose D’Avila.
«Verket» består av ni komposisjoner av Hill, og presenterer en type storbandmusikk man ikke hørte så mye av i USA på den tiden. Og fra de innleder med «Divine Revelation» til de avrunder med «11/8», er dette en spennende, utfordrende og (litt) «europeisk» utgivelse med en ytterst kreativ komponist og pianist, som leder en gjeng med utmerkede musikere gjennom en reise i det store ensemblet som fascinerer. Og å høre denne relativt komplekse musikken på Birdland på Manhattan – et sted som trakk, og trekker, til seg mang en turist – måtte nok være et lite sjokk for mange av dem.
Mange av musikerne slipper til med utmerkede soloer, og det føles som vi får to sett med bandet – ett sett på hver plate. Og hele veien gjennom er dette kreativ musikk for stort ensemble, som skiller seg ut i «mengden» på en kreativ og spennende måte.
Da albumet kom ut første gang i 2002, ble utgivelsen sett på som en åpenbaring blant alle platene fra USA med stor besetning og et moderne og, til tider, eksperimentelt uttrykk. Og med røttene i hard-bopen, og med musikere som var på veg opp og fram innenfor den «nyere» jazzen, er dette en historisk viktig utgivelse fra en musiker som burde fått mye mer oppmerksomhet enn det han fikk.
Jan Granlie
Andrew Hill (piano), Scott Colley (bass), Nasheet Waits (drums), Marty Ehrlich (alto saxophone, clarinet, bass clarinet, flute), Greg Tardy (tenor saxophone, clarinet, bass clarinet), Ron Horton (trumpet), Aaron Stewart (tenor saxophone), John Savage (alto saxophone, flute), J.D. Parron (baritone saxophone, bass clarinet), Dave Ballou (trumpet), Laurie Frinck (trumpet), Bruce Staelens (trumpet), Charlie Gordon (trombone), Joe Fiedler (trombone), Mike Fahn (trombone), Jose D’Avila (tuba)
