Nok en plate er ankommet fra det Newcastle-baserte selskapet New Jazz and Improvised Music Recordings. Og nok en gang er det en interessant konstellasjon vi får lytte til.
Andy Champion ble uteksaminert fra Newcastle College i 1998, og jobbet opprinnelig over hele Storbritannia og Europa som elektrisk bassist og trommeslager innenfor forskjellige musikksjangere. Men etter å ha tatt opp kontrabassen i 2003 ble han mer involvert i den jazz- og improvisert musikkscenen i de nordøstlige delene av England. Han fikk raskt et rykte som har ført til innspillinger og konserter med musikere som Bob Mintzer, Tim Garland, Jason Yarde og Andy Sheppard. Som improvisator har han spilt sammen med flere internasjonale navn, som Marc Ducret, Marilyn Crispell, Matt Maneri og Eugene Chadbourne, og i tillegg til å turnere mye over Storbritannia, er han også å høre med Chris Sharkeys Shiver, den engelsk/franske kvartetten Sonsale og vokalisten Zoë Gilby. I 2013 ble han tildelt en plass på det europeiske «Take Five»-prosjekt, som var et utviklingsprosjekt for fremragende unge musikere, administrert av London Jazz Festival og Europe Jazz Network.
Graeme Wilson kommer opprinnelig fra Glasgow, og oppholdt seg flere år i Nordøst-England, før han flyttet til Edinburgh. Han har tidligere dukket opp på flere plateinnspilloinger, blant annet med Edis’ sekstett, og ACV, hvor man også finner Andy Champion. Han har også jobbet med vokalist Ruth Lambert, gitarist Mark Williams, komponist og arrangør John Warren, saksofonkvartetten Saxophonics, og med ja Voice of the North Jazz Orchestra.
Nå har de vært i Studio 51 i Gateshead, en forstad til Newcastle, og innspillingen ble gjort den 14. februar i 2020.
Vi får 10 relativt fritt improviserte låter, hvor de to «leker», konverserer og skaper spennende duomusikk for saksofon og bass. Champion er en drivende dyktig bassist med en feit og syngende tone i bassen, mens han også nesten kan oppnå en tørrhetsgrad på linje med Charlie Haden. Hans teknikk er god, og han er en god lytter, som følger Wilson hele veien. Wilson er en saksofonist med en relativt «lys» tone i saksofonen, som fungerer godt sammen med den dype bassen. Han er også er fremragende tekniker, og leverer kreativt og fint spill hele veien.
Og den som tror at dette er frittgående jazz hvor det er høyt under taket, og hvor de to musikerne skjener ut i hver sin retning og forsøker å spille fritt kun for å spille fritt, tar feil. For her en det en mening med alle toner som blir fremført. De «samtalene» de fører er velfunderte og begrunnede, og det er hele veien deilig musikk vi får oppleve.
Jeg har nevnt det tidligere når jeg har skrevet anmeldelser av plater fra dette selskapet, at det er nesten utrolig hvor mye bra musikk som spilles der ute, som vi nesten aldri får muligheten til å høre. Og her møter vi to musikere som er helt på høyden med de andre bassistene og saksofonistene man har lært seg å kjenne de senere årene, og jeg får håpe at det kun er tilfeldigheter som har gjort at man ikke har hørt disse musikerne tidligere.
Og noe jeg synes er felles med de fleste av musikerne jeg, den senere tiden har hørt, som kommer fra Newcastle-området, at de spiller en helt annen form for jazz enn den man finner i London. Der nede er man adskillig mer preget av den urbane klubb-kulturen, og skal ofte kombinere den «sorte» jazzen med Pharoah Sanders og hans likemenn med mer moderne «klubb-sound», mens man oppe i de nordøstlige deler av landet, er mye mer rettet mot resten av Europa, og særlig de nordlige landene.
Og Andy Champion og Greame Wilson har med «Shoes For Losers» laget en ytterst spennende, kreativ og deilig plate, som gjør at man også må rette blikket i den retningen, når det er snakk om jazz fra de britiske øyer.
Jan Granlie
Andy Champion (b), Graeme Wilson (ts)
