Vokalisten og gitaristen Ani Di Franco er en amerikansk vokalist, multi-instrumentalist, poet, låtskriver og forretningskvinne. Hun har sluppet mer enn 20 album, uten å ha fått den oppmerksomheten hun burde, selv om kritikerne har vært svært positive til hennes plater og konserter, inklusive undertegnede.
Hennes musikk er basert på folkrock og alternativ rock, men har også elementer av ren rock, funk, hip hop og jazz. Hun opprettet tidlig sitt eget plateselskap, Rightheous Babe, noe som gjorde at hun kunne utgi det hun ville, uten å være avhengig av andre.
Hun er utvilsomt en politisk utøver, og opp gjennom årene har hun deltatt på en rekke veledighetskonserter, demonstrasjoner og i organisasjoner som holder til på venstresiden, hvor miljøproblematikken, fri abort og kampen for lesbisk frihet står høyt oppe på prioriteringslisten.
Hun har mottatt en rekke priser, blant annet flere Grammys, menneskehetsrettighetspriser, Woodie Gutrie Award og Winnipeg Folk Festival Artistic Achievement Award.
På sin nyeste plate, «Binary», får vi 11 låter skrevet av Di Franco, og i motsetning til en del av hennes tidligere innspillinger, er denne ytterst moderne og «hip». Tidligere var hun mer å regne som en litt rocka singer and songwriter, men på den nye platen tar inn oss med inn i sin del av rocken.
Men det gjør ingenting. Med en vekslende kgjeng medmusikere, som er med på å bygge opp om Di Francos fine komposisjoner, er de med på å gjøre denne platen til en fin opplevelse.
Di Franco skriver fine og medrivende melodier, og tekstmessig våger jeg nesten å sammenligne henne med Joni Mitchell. Men der hvor Mitchell tok oss med inn et slags fusjonlandskap på en del av sine senere plater, har Di Franco holdt på det rå og upolerte, og på denne platen tar oss hun oss mer inn det radiovennlige, amerikanske landskapet, selv om jeg ikke tror hun blir noen stor radioartist for det. For her er musikken altfor ekte og inn til beinet, til at hun vil oppnå stor, kommersiell suksess. Men det spiller ingen rolle for undertegnede. Jeg synes Ani De Franco lager utrolig fin musikk som kan nytes mellom all jazzen. Og når hun trekker fram det funkye i musikken, låter det tøft!
Musikken ligger et godt stykke unna jazzen, men det bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Ani Di Franco har en stemme og et budskap som er originalt og sterkt, og det er bare å håpe på at mange skaffer seg denne platen, og gjerne sjekker ut noen av hennes tidligere innspillinger, som «Not a Pretty Girl» (1995), «Dilate» (1996), «Up Up Up Up Up» (1999), «¿Which Side Are You On?» (2012) og flere av hennes liveinnspillinger fra hele karrieren.
Jan Granlie
Ani Di Franco (g, v, mellotron,) Maceo Parker (as), Skerik (ts, bs), Alanzo Bowens (cl), Bobby Campo (tp), Mark Mullins (tb), Ivan Neville (org, clav), Jenny Sheinman (vio), Terence Higgins (dr), Todd Sickafosse (b, celeste, keys, shaker, vib), Justin Vernon (background v), Petah Napolitano (background v), Gail Ann Dorsey (background v)
