Den danske vokalisten Anna Emmeluth debuterer på platemarkedet med A Beginning sammen med sitt lille «hold» av musikere, bestående av den finske pianisten Juho Valjakka, den amerikanske bassisten Nathan Francis og den finske trommeslageren Teemu Mustonen. Og ja, hun er søsteren til den fremadstormende altsaksofonisten Signe Emmeluth, så her er det mye musikalsk blod i de nære relasjonene.
Vi får fire komposisjoner, og de starter med Emmeluths egen «Icicles», en lyrisk åpning hvor Emmeluths vokal er fremtredende. På den danske jazzvokalhimmelen er det en rekke forskjellige fasetter, fra de streiteste, streite til de som oppholder seg i det frieste av det frie landskapet, også er det mange, kanskje litt for mange, som befinner seg midt imellom. Og Emmeluth føler jeg vi finner på den siden som ender langt der ute til venstre med de frieste improvisatorene. Men hun befinner seg ikke så veldig langt inne på den eksperimentelle aksen. Til det er komposisjonene for «røddige» og fremførelsene for kontrollerte.
Emmeluth opptrer med stor kontroll over komposisjonene og stemmen. Hun kombinerer ordene med det ordløse på en fin måte, og i åpningssporet tar hun med de andre musikerne ut på en relativt spennende reise i et interessant, musikalsk landskap som gjør meg spent på resten av platen.
Andresporet, «Winter Forest», står hun også selv ansvarlig for. Her er melodien innenfor den akustiske jazzen vi hører ofte i dag, med en fin pianosolo og pågående og energisk trommespill. Det er driv i låta, og man kunne nesten forvente av en debutant at hun ville være litt på «tuppa» i en slik komposisjon, men hun beholder roen på en erfaren måte. «Ancient Beauty» har hun gjort sammen med vokalistkollega Helle Hansen, som har skrevet melodien, mens Emmeluth har skrevet teksten. Etter den energiske «Winter Forest» tar de det helt ned i denne låta, og jeg får en følelse av at Emmeluth har egenskaper i det vokale som med litt mer erfaring raskt kan nærme seg Radka Toneff. Hun er ikke nærheten av å være en kopi av Toneff, men innimellom synes jeg stemmen nærmer seg en god del. Men Emmeluth ligger, stort sett, høyere i registeret enn salige Toneff, noe som kan være både en styrke og en svakhet. Men med den kontrollen Emmeluth har over stemmen, mestrer hun ballansegangen på en fremragende måte, og resultatet er såpass godt at jeg blir en smule overrasket over hvor «voksent» det egentlig låter. Dette kunne vært gjort av en adskillig mer erfaren vokalist enn debuterende Emmeluth.
Så avrunder de med Dixon og Hendersons gamle «släger», «Bye Bye Blackbird», skrevet i 1926, og gjort kjent av blant andre Miles Davis, Ella Fitzgerald og Billie Holiday. Det skal noe til, for en debutant, å kaste seg ut i det med denne låta, som «alle» kjenner godt til fra før. Men også her overrasker Emmeluth med kreativ vokal og en slags «scatting» som høres ut som hun har holdt på med dette i mange år. Vi får en fin pianosolo fra Valjakka og et pågående og fint spill fra bass og trommer.
Anna Emmeluth har rett og slett gjort en (nesten) oppsiktsvekkende debut sammen med svært gode musikere. Jeg liker stemmen hennes, som spenner over et relativt stort register, og det føles som hun har total kontroll over melodiene og improvisasjonene. Et nytt navn man skal merke seg fra «flatlandet». Det er bare for danskene å gjøre plass til en ny Emmeluth på de mange jazzscenene rundt om i landet!
Jan Granlie
Anna Emmeluth (vocal), Juho Valjakka (piano), Nathan Francis (bass), Teemu Mustonen (drums)
