Siden jeg hørte denne sekstetten første gang, for noen år siden, har jeg ventet med lengsel på at bandet skulle komme ut med sin første CD. Det tok sin tid, og man har rukket å høre de seks flere ganger etter første gang, både med Attack og i andre sammenhenger.
Men hva kunne vi vente? Ville resultatet fra et studiobesøk komme i nærheten av de fantastiske konsertene vi har fått høre med dette bandet? Ja, ja og ja!
Dette er jo det perfekte bandet i Sverige, hvor likestillingen i jazzen er et viktig tema. Og å komme opp med en sekstett utelukkende bestående av kvinnelige musikanter, er akkurat det svenske jazzklubber ønsker seg.
Når man må ha 50% kvinnelige musikere på programmet i løpet av året for å få statlig økonomisk støtte, så plasserer Anna Högberg Attack seg midt i smørøyet, og bør få så mange spillejobber de bare vil, opp og ned i Sverige. Men de bør også tapetsere jazzklubber og festivaler i de andre nordiske landene også, noe de bookingansvarlige på Jazzhouse og Copenhagen Jazz Festival bør bite seg merke i.
En av de tingene diskusjonen i Sverige har gått på, er at man skal engasjere artister etter kjønn og ikke dyktighet. Og det er en problemstilling jeg forstår. Personlig synes jeg det vil være ødeleggende for jazzen (og hvilken som helst annen kunstform), om det skal være avgjørende hvilket kjønn man har, og ikke hvor dyktig musiker man er.
Men med Anna Högberg og hennes venner vil denne diskusjonen aldri være aktuell. Her får man et band som består av ytterst dyktige musikere, som kan den moderne, akustiske jazzen bedre enn de fleste, og som er kreative og vitale.
Det starter med den litt søkende «Attack», hvor man får presentert alle musikerne på en flott måte. Vi forstår raskt at dette er seks musikere som kjenner hverandre godt, og at det er musikere som trives sammen. Kapellmester Anna Högberg er den som leder an, det er tross alt hennes komposisjon, og alle musikerne er helt framme på tuppa med strålende improvisasjon.
Det fortsetter med «Familjen», hvor jeg føler av trommeslageren Anna Lund og pianisten Lisa Ullén tar styringen fra start. Her får vi en fin solo fra Elin Larsson over et litt tungt og flott komp. Man får en liten følelse av at komponist Högberg har hørt mye på hva Mats Gustafsson har gjort med Fire, hvor han er mer tilbakeholden enn i The Thing. En nydelig låt som forteller om en familie i balanse!
Så følger «Borderline», også en Högberg-komposisjon, og her er vi langt inne i The Thing-landskapet. Högberg kjører ut i hundre på altsaksofon, og de andre har mer enn nok med å holde følge. Men det gjør de. Elsa Bergmans bass fører de andre musikerne med ut på en vill reise, Lisa Ullén høres nesten ut som Cecil Taylor langt der inne i det heftige universet, et flott og heftig tema dukker opp med jevne mellomrom, før det plutselig tas helt ned og det er over.
Elsa Bergman innleder «Lisa med kniven». Og beviser at hun er en strålende bassist. Tidligere har vi hørt henne i trioen Alla dina kompisar, med Mette Rasmussen og Ole Mofjell, og her er hun tilbake der det bandet slapp. Ullén kommer inn med vitalt pianospill, før vi før et fint tema fra blåserne, som er litt melankolsk og fint. Bergman fører an over et heftig pianospill fra Ullén, og Lund bak trommene er i ekstase. Fantastisk bra!
Elsa Bergmans bidrag, «Skoflikargränd» er en seig ballade-lignende sak som bare vokser og vokser etter hvert som den utvikler seg. Jeg har aldri vært i Skoflikargränd, og jeg er ikke helt sikker på om det er det triveligste stedet på jord, men Bergman og de andre gjør den til en spennende liten gate, ette eller annet sted i Sverige.
Mer Högberg. «Regnet» starter med et slags regnvær, ikke norsk vestlandsvær, men mer behagelig sildring fra den svenske gläsbygden.
Så avslutter de seks denne strålende utgivelsen med «Högberger», en fri og litt seig sak, hvor Högbergern selv spiller hovedrollen. Men hun får mer enn godt nok selskap fra de andre fem, og som i de fleste sammenhenger hvor seks damer møtes, så går samtalen heftig. Men jeg er usikker på om det er så mange dameselskaper hvor samtalene er så spennende som i dette tilfelle.
Her får vi servert sju ytterst oppegående diskusjoner, samtaler, krangler og sladder, som pirrer nysjerrigheten hos undertegnede. Og selv om jeg ikke forstår ett ord av hva som sies, så er dette en «syklubb» man bare vil være tilstede på.
Det hele rundes vakkert av med blåserne i unison enighet, mens Bergman klimprer ut sine siste argumenter, og alle går hjem til sitt, mens et mannfolk eller fem bør ta oppvasken!
Dette er blitt en strålende plateutgivelse fra seks av Skandinavias tøffeste jazzmusikere, uansett kjønn, religiøs overbevisning eller øyenfarge!
Jan Granlie
Anna Högberg (as), Malin Wättring (ts, ss), Elin Larsson (ts, ss), Lisa Ullén (p), Elsa Bergman (b), Anna Lund (dr)
