Den svenske trommeslageren Anna Lund, har de siste årene markert seg sterkt på den svenske jazzscenen. Hun er innehaver av svenske «Jazzkatten», og spiller blant annet med Anna Högberg Attack og Marilyn Mazurs store kvinneband «Shamania».
Bandet Hurrakel! ble staret i 2014, og navnet kommer fra Lunds alter ego, hvor hun ifører seg relativt originale klær og noen fantastiske solbriller, og føler hun kan gjøre akkurat som hun vil.
I bandet platedebuterer hun som komponist, men har fått hjelp av medmusikantene Nils Berg (tenorsaksofon og bassklarinett), John Holmström (piano og synth) og Vilhelm Bromander (bass) i komponeringen av noen låter.
Hennes tre bandkompisar har i flere år vært viktige musikere innenfor den «publikumsvennlige» jazzen på den svenske vestkysten. Og jeg tror de har klart å få fram det lydbildet Anna Lund gjerne ville ha i Hurrakel!
For det er ikke et konvensjonelt lydbilde vi får på denne platen. Musikken er tett og produsert litt i lydavdelingen for rock. Lunds trommer kommer godt fram, og hennes trommespill lyser gjennom hele innspillingen. Og der de har med gjestemusikerne Mattias Ståhl på vibrafon og Jonas Kullhammar på zither, blir lydbildet utvidet og enda mer spennende. Spesielt gjør Ståhl en fin innsats gjennom albumet, mens innspillingssjef og zitherutøver Kullhammar blir liggende litt i bakgrunnen.
Men hele veien er det Anna Lunds trommer, sammen med spesielt Nils Bergs fine saksofon- og bassklarinettspill som dominerer platen.
Det starter med Lunds «Stigbergsliden» som er en fin åpning hvor Lund virkelig får vist seg fram som en energisk trommeslager. En låt som swinger upåklagelig, og som på mange måter låter veldig typisk svensk. Jeg får en følelse av Per «Texas» Johanssons «comeback-plate» når jeg hører den. En strålende start.
Så tas det hele litt ned i «Aningens Aning», også av Lund. Hvor bass og saksofon starter litt klagende, men fint, sammen med Lunds lekende trommer og Ståhls vibrafon, før Lund og Bromander legger et fint swingkomp bak bassklarinett og vibrafon. Og vi merker at vi trives godt her vi sitter.
Lunds «Hillevi», er en litt funky sak, nok en gang med Lunds trommer som pådriver, mens Bromanders «Hellre röd än död», har sine røtter i den litt ettertenksomme delen av den amerikanske jazzen fra 60-tallet, men som utvikler seg fint med strålende saksofonspill fra Nils Berg. Bergs «Art’s Birthday» er nok en ballade, med fin og nesten sangbar melodi, og de små stoppene underveis gjør låta spennende og original.
Så følger Lunds «Kung Antiklimax» som også er en «nedpå»-låt, hvor Lunds trommespill leder an over Bergs saksofon og Holmströms piano, mens Holmströms «Peace Song Earth», har et litt annet lydbilde med mye romklang i pianoet, som er tidstypisk for mye av den popen som dukker opp nå om dagen. Men Holmström spiller fint, før de andre kommer inn, og vi får en låt som duver fint framover, med fint bassklarinettspill. Det er i grunnen fint å høre hvor mange dyktige bassklarinettister man etter hvert har i Sverige.
Så runder de av med Lunds «Hyperion», en morsom, og mer moderne låt enn de andre på platen. Og det er vel kanskje her Lund tar fram sitt alter ego Hurrakel for fullt. På med de kunstferdige solbrillene, de fargerike klærne og galskapen. For dette er en original og spennende avslutning, hvor man kan høre at alle musikerne koser seg. En låt med litt seig swing, som gjør at man smiler når man hører den. Også her spiller Berg flott bassklarinett over de andre instrumentene.
Anna Lunds debutplate «Hurrakel!» er blitt en svært hyggelig opplevelse. Hun markerer seg hele veien med fint og pådrivende trommespill, sammen med musikere som leverer varene på en ytterst fin måte. Alle komposisjonene er gjennomtenkte og fine, og hun og bandet har levert musikk som man rett og slett kan sette seg ned og kose seg med!
Jan Granlie
Anna Lund (dr), Nils Berg (ts, bcl), John Holmström (p, synth), Vilheim Bromander (b), Mattias Ståhl (vib), Jonas Kullhammar (zither)
