Den svensk/norske og litt danske og britiske trommeslageren Anton Eger er en trommeslager med masse energi og kraft. Mange vil kjenne han fra det danske bandet Jazzkamikaze, som ble han og flere av musikerne i bandets gjennombrudd, Marius Neset og den dansk/britiske trioen Phronesis.
Nå har han gjort sin solodebut, men ikke på den måten at vi får en solo trommeplate. Heller en plate der Eger er bandleder med en rekke musikere involvert i de 10 låtene vi får servert. Han har hatt en finger med i de fleste komposisjonene, men han har fått god hjelp av gode venner og kolleger i utformingen av låtene.
Jeg var spent på hva Eger kunne presentere på egenhånd på plate. Jeg har fulgt ham i en rekke år, og nesten alltid blitt imponert over hans teknikk, energi og spilleglede.
Så det var med en viss forventning jeg satte på åpningssporet «HERb». Her møter vi Eger sammen med to bassistene Robin Mullarkey og Petter Eld, som også trakterer polysix og synthsizer, pluss tre musikere til som trakterer synther eller electronica. Og jeg blir sittende med et litt måpende uttrykk. Jeg hadde vel forberedt meg på at dette kunne bli en form for «jazzrock» av det slaget jeg har problemer med å svelge, for ett eller annet sted i bakhodet lå en tanke om at Anton Eger er en musiker som liker å oppholde seg innenfor de hipeste delene av denne musikken.
Men jeg er ved godt mot, og håper på en endring etter hvert, selv om det ikke blir noe bedre i andresporet, «Oxford Supernova». Temmelig stillestående og kommersiell electronica i nært slektskap med jazzrock, som ikke rører meg et sekund, dessverre.
Og slik fortsetter det gjennom hele platen. Det er tydelig at Eger har laget musikk som ligger et godt stykke fra det jeg velger å putte i spilleren når jeg skal høre musikk. Noe av det er på mange måter spennende innenfor sin stilart, men jeg reagerer litt som det norske hoppmiljøet da svenske Jan Boklöv lanserte Boklövstilen, med skiene i en v-form. Man forsto egentlig ikke hva som skjedde. Og litt slik har jeg det med musikken til Eger. Kan hende er det dette man skal gi de kommende slekter som man vil «lure» inn i jazzen, men jeg er nok for gammel og konservativ til å ta det helt på alvor.
Det er mye kreativt spill gjennom platen. Og det er en lang rekke svært dyktige musikere som har vært innom studioene Frostbox i Køenhavn og Galatea Studio i Berlin, men jeg synes ikke de får ut potensialet sitt i denne musikken. Til det er det altfor mye som er elektronifisert, slik at man for eksempel nesten ikke kan høre saksofonen til energiske og dyktige Otis Sandsjö, Joda, noe får man, men det er altfor lite. Og Petter Eldh, som er en av mine favorittbassister, blir innhyllet i elektronikk og «kunstige» lyder, som nesten høres ut som er laget på maskin.
Jeg har en mistanke om at det meste av innspillingene er gjort i København, så har man lagt på musikalske elementer i Berlin hvor Petter Eldh har hatt en viktig finger med i spillet.
Eger er sikkert strålende fornøyd med resultatet. Det er sikkert også medmusikantene, og garantert en stor del av det yngre publikummet som vil støte på denne musikken i forskjellge sammenhenger på klubber, diskoteker og andre steder ungdommen samles.
Noen har skrevet om denne musikken, at det er mye Frank Zappa i det. Og kanskje er det slik Zappa ville ha spilt hvis han fremdeles var blant oss? Hvis man hører på femtesporet, «Sugaruzd», så er det mye Zappa i det de gjør, men jeg synes det puttes altfor mye elektronikk inn i det hele til at jeg helt klarer å ta det til meg.
Men det er nok mitt lille hode som ikke er kalibrert på de frekvensene Eger og hans gode venner beveger seg inn i. Men jeg hører at det er dyktige musikere som har bidratt, og Egers energiske trommespill (som aldri hviler) ligger som et rytmisk element som sparker de andre musikerne framover. Men skal Eger presentere dette live i en konsertsituasjon, tror jeg reultatet må bli relativt mye annerledes, for her har jeg en mistanke om at mye er avhengig av et velutbygd studio.
Men for all del. Sjekk ut platen. Kan hende har Anton Eger med «Æ» gjort et mesterverk, og at det er jeg som er altfor gammel til å forstå hva denne ungdommen holder på med.
Jan Granlie
Anton Eger (dr, phake pandeiro, stunt surdo, tamb, v), Juliette Marland (v), Otis Sandsjö (s), Mathias Heise (harm), Matt Calvert (g), Robin Mullarkey (b), Matt Calvert (synth, live drum processing), Dan Nicholls (wurlitzer, prophet 12), Ivo Neame (juno 60, mellotron), Niels Broos (moog), Petter Eldh (synth, polysix, g, morphagene, jazzgura, bsynth, modular shit), Christian Lillinger (dr)
[amazon_link asins=’B07KLCRW1M’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’80c4ba3d-56d4-4591-8459-76552b5d4163′]
