Trommeslageren Antonio Sanchez har de senere årene markert seg som en av de sterkeste trommestemmene innenfor den melodiske, amerikanske jazzen. Hans bidrag i for eksempel Pat Methenys band har vært med på å løfte dette bandet til nye høyder.
Han er født i Mexico City i november 1971, og startet å spille trommer som seksåring. Og allerede som tenåring spilte han profesjonelt. Han er Grammy-nominert fire ganger, og har, etter at han flyttet til New York i 1999 spilt med det som kan krype og gå av stjerner i byen. Foruten Pat Metheny, har han også vært å høre sammen med Chick Corea, Michael Brecker, Charlie Haden, Gary Burton, Joshua Redman, Chris Potter, Dianne Reeves og Luciano Souze for å nevne noen få.
På dobbelCDen «Three Times There» møter vi han først i en streit pianotrio med pianisten Brad Mehldau og bassisten Matt Brewer. Mye av musikken styres i stor grad av Mehldau, en pianist som er teknisk fullkommen, men som, dessverre, altfor ofte blir litt for anonym og uten «sjel». Alt er flinkt gjort, men altfor ofte blir det nesten for fint.
Vi får tre låter fra trioen, som alle fungerer på sett og vis, men vi faller rett og slett fra etter en stund. Man begynner å tenke på andre ting, man ser ut på regnværet utenfor, og man lurer på hva man skal spise til middag.
CD2 er delt på to forskjellige trioer. Først møter vi Sanchez sammen med bassisten Christian McBride og gitaristen John Scofield, før vi møter den dyktige trommeslageren i selskap med saksofonisten Joe Lovano og bassisten John Patitucci.
De tre låtene med Scofield er med på å bringe tankene vekk fra middagsplanlegging og værforholdene. Nå har jeg aldri vært noen stor Scofield-fan, men på disse tre åpne og fine låtene synes jeg man kan høre elementer av gammel storhet hos Mr. Sco. McBride er som vanlig noe av det stødigste man kan tenke seg på bass. Og i dette løse selskapet fungerer han nærmest perfekt. De tre kommuniserer nesten på et høyere plan, og de tre låtene (Wayne Shorters «Fall» og Sanchez’ egne «Nooks And Crannies» og «Rooney And Vinski») blir albumets høydepunkter.
I den siste trioen møter vi Sanchez sammen med saksofonisten Joe Lovano og bassisten John Patitucci. Nok en gang tre låter, hvor det hele avsluttes med en fin versjon av Thelonious Monks «I Mean You». «Røddig spellt», vil man vel kunne si om denne delen. Sanchez sine medspillere gjør aldri en dårlig jobb, selv om det av og til hender at de havner i litt tvilsomt selskap. Men det skjer ikke her. I denne delen av plata føler jeg at Sanchez er den som leder an og pisker de andre musikerne framover, og som på mange måter redder trioen.
Det er ikke tvil om at dette er et av Sanchez sine drømmeprosjekter. Å få gå i studio med de musikerne han aller helst vil gjøre en plate med, må være en ønskeposisjon for en trommeslager. Og gjennom begge platene, synes jeg det er trommeslageren som viser seg best fram, selv om jeg har stor sans for de tre løse låtene Scofield og McBride medvirker på, så blir det sjefen sjøl som drar lasset i første rekke. Men så er det også hans utgivelse. Innimellom er dette en fin plate med drivende godt trommespill, interessant spill av Scofield og McBride, mens det andre ganger rett og slett blir litt intetsigende.
Jan Granlie
Antonio Sanches (dr, keys), Brad Mehldau (p), John Scofield (g), Joe Lovano (ts), Matt Brewer (b) Christian McBride (b), John Patitucci (b)
