Finnish double bass player Antti Lötjönen Quintet East sophomore album keeps the same Helsinki all-star personnel and long-time comrades – trumpeter Verneri Pohjola on trumpet (Lötjönen plays in his quartet and both play in the Ilmiliekki Quartet)), sax players Mikko Innanen (Lötjönen plays in his Autonomous and 10+ bands) and Jussi Kannaste (Lötjönen plays with him in Jaska Lukkarinen Trio), and drummer Joonas Riippa (Lötjönen plays with him in Joonas Haavisto Trio), and marks a spirited evolution of this band. Lötjönen composed all the pieces over a relatively brief time span, with a clear intention to leave for each player enough room to re-invent and expand on the music within the pieces, and cleverly arranged the music in smaller formations – duos and trios of different combinations.
The title of the new album pairs the two words Circus/Citadel and was inspired by a poem by the Romanian-born, German-language Jewish poet Paul Celan (1920–1970). “The world we live in sometimes feels like an absurd circus, from which you need to get away to get new ideas and energy. Everyone needs their citadel, whatever it may be”, says Lötjönen. The cover artwork displays a freeform graphic score of the music by We Jazz’s artistic director and designer Matti Nives.
The album opens with the three-part title piece that juggles constantly with playful and uplifting, circus-like ideas and a more reverent, introspective vibe. Lötjönen leads this dense and intense commotion with a commanding rhythmic drive, intensified by the interwoven voices of Pohjola, Innanen and Riippa, wild to the bone even when sounding completely in control. The following pieces deepen this restless spirit and offer a coherent narrative despite their diverse compositional approaches. “Ode to the Undone” suggests a beautiful, haunting theme, anchored by Lötjönen bass playing and the singing voices of Pohjola, Innanen and Riippa. The energetic and urgent “Defenestration” and “(for) Better People” revisit post-bop dynamics and cement the tight rhythmic quintet dynamics. The album ends with the most beautiful, lyrical “It Goes On”, first articulated only by Lötjönen and Riipa and later blossoms with the whole quintet.
This album is released in white and black vinyl editions, on CD and digitally. The vinyl versions are housed in heavy-duty tip-on sleeves with silver-embossed lettering, and the CD comes in a matte sleeve with silver-embossed lettering.
Eyal Hareuveni
……….
Den finske bassisten Antti Lötjönen er en av de mest travle bassistene på den finske jazzscenen. Han dukker opp på så godt som alle utgavene av Tampere Jazz Happening, som salt peanuts* følger hvert år, og han har vært å høre med musikere og prosjekter som Han har jobbet med mange kjente musikere i Finland, som pianistene Aki Rissanen, Joonas Haavisto og Alexi Tuomarila. The Five Corners Quintet, Jukka Eskolas og Timo Lassys band, Ilmiliekki Quartet, Verneri Pohjola Quartet, Eeppi Ursin band og SUN trio.
I hans Quintet East band møter vi han sammen med alt- og baritonsaksofonisten Mikko Innanen, som også trakterer obo og sopraninosaksofon, tenorsaksofonisten Jussi Kannaste, trompeteren Verneri Pohjola, som også spiller Otamatone, en særpreget, japansk synth, og trommeslageren Joonas Riippa – alle blant eliten i den finske jazzen.
På Circus/Citadel får vi sju kompisisjoner av Lötjönen, hvor av de tre første inngår i suiten «Circus/Citadel». For oss som har fulgt den finske jazzen noen år, er dette velkjent stoff, særlig når vi vet hvilke sammenhenger Lötjönen har bidratt i tidligere. Og i suiten, er det de to saksofonistene som «legger i vei» i velkjent kreativt landskap med nærmest fanfarelignende spill, før Lötjönen kommer inn og legger et fint rytmisk teppe under saksofonistenes fine improvisasjoner. Her er det i første rekke Innanen som «tar grep», men det er samspillet mellom saksofonene, bass og trommer som gjør dette til en fryd for øret. De to saksofonistene og trompeteren er utmerkede teknikere, som bruker teknikken kreativt, og «samtalen» dem i mellom over Lötjönens bass er strålende. Dette er en nydelig jazzsuite, hvor musikerne spiller lekent og fint, og hvor komposisjonen(e) er drivende og tøffe. Og bass-spillet til Lötjönen en nydelig. Og allede tre delene har en sammenheng med en start, et mellomspill og en avslutning som fasinerer. Og hele veien får vi strålende bass-spill fra Lötjönen som de andre kan legge seg på toppen av og «leke» med. I den tredje delen får vi også en kort, men kreativ og fyndig, trommesolo fra Riippa, som viser hvilken utsøkt trommeslager han er. Mellompartiet i tredjedelen er fri fabulering over temaet, hvor de tre blåserne «samtaler» fint, før Lötjönen «tar grep», og Innanen må ut i en heftig baritonsaksofonsolo, som svir i veggene.
«Ode to the Undone» fortsetter der suiten slapp. Men etter en kort intro, roer det hele seg ned, og vi får en vakker ballade hvor Innanen igjen fører an på altsaksofon, vakkert og kreativt, før vi er over i «Defenestration», hvor musikerne synes de har slappet av lenge nok, og kjører i vei hvor Otamatone og Riippa inviterer til en hard-bop-aktig sak i moderne tapning, hvor det i temaet, er ytterst viktig at alle musikerne teller takter og leser notene perfekt, for her må alt være akkurat på plass, før Otamatone og Riippa leder Kannaste inn i en fin tenorsaksofonsolo. Og i og med at hans spillestil skiller seg en del fra Innanen, blir det også mer spennende med valget av de to saksofonistene. Deretter overtar Lötjönen med en fin solo, som både er teknisk og ettertenksom. Deretter tar de oss rett inn i et Mingus-landskap, hvor bassen koker under Innanens altsaksofonsolo, og jeg er overbevist om at Charles Mingus humrer godt i det hinsidige av dette. Her er det driv og pågåenhet som rekker herfra til månen.
«(for) Better People» er mer Mingus, kombinert med en rekke av de nyere, nordiske bandene vi har fulgt noen år, så som Atomic, Koma Saxo med flere. Det er kreativt fra start til mål, og solistprestasjonene er himmelske, før de avrunder denne strålende platen med «It Goes On», med en lang og fin bass-solo fra Lötjönen, før de andre kommer inn med nesten messeaktig spill.
Den finske jazzen har aldri fått den plassen de fortjener på den nordiske jazzscenen. Landet er i besittelse av noen av de mest kreative, teknisk begavede og mest spennende musikerne i Europa i dag. Kanskje er det Finland som ligger nærmest Norge i kreativ jazzutøvelse – i alle fall i Norden. Og denne gjengen er noen av de som har plukket det beste fra forgjengerne Edward Vesala, Juhani Aaltonen og Pekka Pohjola, samtidig som de har sett utover sitt eget land og søkt seg til det mest spennende av jazz fra resten av Europa, med en avstikkertil USA og det beste derfra. Det er klart at bassisten Charles Mingus har vært en stor inspirasjonskilde for Lötjönen når han har laget denne musikken. Og jeg synes han har klart å dra ut det bestefra Mingus og sette det inn i de andre fire musikernes erfaringer og kunnskaper, og laget en strålende plate.
Så blir det bare å sende en kommando til bookingsjefen i Tampere Jazz Happening, om at denne gjengen må stå på scenen i Telakka på årets festival i månedsskiftet oktober/november.
Jan Granlie
Antti Lötjönen (b, pBuzz), Mikko Innanen (as, bs, sopraninos, obo), Jussi Kannaste (ts), Verneri Pohjola (tp, otamatone), Joonas Riippa (dr)
