Tvillingbrødrene, trommeslageren Florian og pianisten Michael Arbenz, har delt en lang musikalsk historie sammen. Opp gjennom årene har de to samarbeidet med mange av deres idoler, som Greg Osby, Dave Liebman, Marc Johnson, Kirk Lightsey og Bennie Maupin. Disse samarbeidene har formet deres evne til å gi musikalsk frihet til sine anerkjente gjester, samtidig som de har beholdt sin egen stil og perspektiv på jazzhistorien.
Denne nye innspillingen mener de selv er et høydepunkt på deres felles, kunstneriske reise. For Michael og Florian var Ron Carter en av deres viktigste musikalske inspirasjonskilder i ungdommen. Miles Davis sine innspillinger med Carter ble ofte spilt i Arbenz-hjemmet, og gikk på repeat i flere tiår.
Ron Carter (født 1937) er en levende legende innenfor bassfaget. Fra tidlig 1960-tall og fram til i dag, har han medvirket på et hundretalls innspillinger, pluss ei røys med egne plater. Han har spilt med «alle», og med å få med han på laget, er man sikret stødig og godt bass-spill.
Å få med Ron Carter på denne innspillingen i de sveitsiske alper den 16. mars 2024, var en stor ære og et høydepunkt for de to brødrene. De seks sporene på denne utgivelsen, viser de brødrenes evner som komponister, pluss at de gjør to standarder – åpningen «I Don’t Mean A Thing» av Duke Ellington, som her er blitt bearbeidet av Michael Arbenz, og femtesporet, «All The Things You Are» av Jerome Kern.
Ofte er det interessant å høre de gamle helter i nye sammenhenger. Og på denne trioplaten er Carter mikset godt framme i lydbildet, så han kommer godt fram. Og det er bra, for det hans bass-spill jeg synes fungerer best på denne utgivelsen. Og allerede i førstelåten leverer han en solo det lukter svidd av.
Jeg synes kanskje man kan høre at brødrene Arbenz har en viss respekt for senioren i trioen. Og det er forståelig. Men ikke mer enn at de to leverer både drivende og fint pianospill, og et relativt lekent trommespill som gjør at trioen føles sammensveiset og interessant. Og det er i de to «standardene» jeg synes det låter best. Men det kan like gjerne skyldes at de gjør utmerkede versjoner av de to «standardene» som jeg kjenner godt fra før. Jeg blir litt mer usikker på Carter, for eksempel i andresporet, balladen «Alive» av Florian Arbenz. Her kan man nesten høre at han ikke er like sikker, og han «glir» litt for mye på tonene, som kan tyde på at han ikke kjenner låten godt nok. Men i den hurtige «Evolution», også av Florian Arbenz, er han mer enn godt nok på plass. Dette er en låt over et bluestema, hvor Carter kjenner seg hjemme, så her er det bare «å peise på». Noe han også gjør.
«Lullaby» er skrevet av pianisten Michael Arbenz, og er en ballade, hvor vi igjen føler at Carter ikke er helt på plass. Han spiller fint og akkurat det han skal, men heller ikke så mye mer, synes jeg. Men i «All The Things You Are», som jeg er overbevist om at Carter har vært gjennom noen tusen ganger gjennom karrieren, er han igjen helt på plass med fint spill som pusher pianisten på en fin måte.
Og i avslutningen, Florian Arbenz sin ballade «Shaman» får vi fint piano- og trommespill, mens jeg, nok en gang, synes bass-spillet ikke føles trygt nok. Det er fint nok, men man føler at den gode bassisten her spiller på rutinen og ikke at han vil tilføre altfor mye nytt til låten.
Pianospillet kan gjennomgående minne litt om Bill Evans og de andre pianoheltene fra 1960-tallet. Men Michael Arbenz viser at han spiller i 2024, og spillet preges av at han er en pianist med både historien og nåtiden inne. Og trommespillet til tvillingbroren er løst og ledig, og fungerer utmerket i sammenhengen. Han sparker fra og pusher de andre framover på en utmerket måte hele vegen. Og, som sagt, så fungerer Carter utmerket i «standardene», som han kjenner godt, men han føles litt mer uusikker i låtene som er komponert av en av brødrene Arbenz.
Jan Granlie
Michael Arbenz (piano), Ron Carter (bass), Florian Arbenz (drums)
