Ariane Racicot er en ung jazzpianist og komponist fra Montreal, som beveger seg innom både klassisk musikk, latin og metallmusikk, som tilsynelatende skaper hennes egen stil. Hun startet sin utdannelse som klassisk pianist da hun var seks år, før hun gikk over til jazz ti år senere. Hun fortsatte deretter med å studere ved Cégep St-Laurent, University of Montreal og McGill, hvor hun blant annet hadde Jean-Michel Pilc som lærer. I 2019 startet hun sin egen trio med Antoine Rochefort på el-bass og Guillaume Picard på trommer, som utga sin første utgivelse, Envolée, på Multiple Chord Music i 2022. Hun vle invitert til å åpne for Wynton Marsalis and the Jazz at Lincoln Center Orchestra på Montréal-festivalen måneden etter.
Siden den gang har hun spilt på festivaler og jazzklubber i Quebec og Ontario, og er et navn som dukker opp på programmene til stadig flere og flere jazzfestivaler i Canada.
På hennes nyeste plate, Danser avec le feu (Danse med ilden), møter vi henne sammen med sine faste musikere, Rochefort og Picard, og vi får åtte av hennes egne komposisjoner, som alle er innspilt i Studio Piccolo i Montreal den 8. og 11. juli 2024.
Jeg må innrømme at jeg blir litt skeptisk når vi får en pianotrio med piano, trommer og el.bass. Men jeg synes de kommer relativt godt fra det, selv om lydbildet, med el.bassen og litt rocka trommer kan ha en tendens til å ta oss inn i et slags jazzrock-landskap. Men med en innspilling hvor pianoet ligger helt framme i lydbildet, og med en original og utmerket pianist i front, bli dette en relativt fin opplevelse.
I åpningssporet, «Avant la tempête», synes jeg pianospillet både er dramatisk og fint, med snev av tradisjonene fra Thelonious Monk, koblet fint sammen med de mer tidsriktige pianistene. Hennes spill er energisk, rytmisk, lekent og interessant, og innimellom dukker det opp flere pianister i bakholdet, så som for eksempel Brad Mehldau i hans mer rytmiske spill. I de mer lyriske sekvensene, som egentlig ikke dukker opp altfor ofte, kan jeg ane en slags forbindelse til Esbjörn Svensson. Men i hovedsak er det energien og det «lyse» som stikker seg mest fram.
Jeg har aldri vært spesielt glad i bruken av el.bass i pianotrio-sammenhenger. Men spillet til Rockefort er gjennomgående smakfullt, noe åpningen i fjerdesporet «There Is Some Hope» er et godt bevis på. Og selv om el.bass-lyden er veldig «typisk», så synes jeg bassisten har et innslag både av Jaco Pastorius og Steve Swallow i en fin blanding, som fungerer perfekt i sammenhengen. Og trommespillet er hele tiden lydhørt og det er aldri noen tvil om at det er Racicot som styrer musikken.
Hele vegen gjennom er dette en lystig og fin utgivelse, som bør få adskillig flere enn de i hjemlandet til å lytte til henne. For hun er en utmerket pianist som med ungdommelig engasjement leverer morsomt og fint spill gjennom hele platen. Og da de avrunder med «Après la templête» i en litt annen versjon enn den de startet med, så er i alle fall denne skribenten fornøyd.
Jan Granlie
Ariane Racicot (piano), Antoine Rochefort (electric bass), Guillaume Picard (drums)
