Det tyske jazzmagasinet Jazzthing, har en periode hatt en serie med portretter av amerikanske jazz legender, som både er blitt publisert i bladet, og samlet i bokform. Nå er de over på serien «European Jazz Legends», og tidligere har vi anmeldt den tyske pianisten Alexander Von Schlippenbach sin plate, «Jazz Now» i serien (les anmeldelsen her: https://salt-peanuts.eu/record/alexander-von-schlippenbach/). De har også utgitt plate med den franske bassisten Henry Texier, som vi forhåpentligvis vil komme tilbake til senere.

Men nå er den norske bassisten Arild Andersen som har fått æren av å bli portrettert i serien. Det har også medført at platen «The Rose Window – Live at Theater Gütersloh» er ute på markedet.

Og det er en ny trio Andersen har med seg denne gangen. På piano hører vi Helge Lien og på trommer Gard Nilssen, men over det hele svever Arild Andersens nydelige basslyd.

Vi får seks låter, som jeg antar er skrevet av Andersen. I tillegg får vi et nesten sju minutters intervju med Andersen, gjort av journalisten Götz Bühler, som avslutning.

Det hele starter med den vakre «Rose Window», hvor Lien får spre ut alt det lyriske pianospill han er i stand til, mens Andersens dype og syngende bass ligger tett opp til melodiføringen i pianoet. Og bak det hele leker Nilssen seg med låta og de rytmiske figurene.

Etter en sømløs overgang følger «Science» med Andersen i typisk godt lune. Vi kan formelig se han smile mens han lar fingrene leke seg over bassen. Lien og Nilssen legger noen vamper i bakgrunnen som fungerer perfekt under Andersens bass-spill.

«The Day» er en slags nasjonalromantisk ballade, som godt kunne vært en norsk folkemelodi, hvor Lien spiller nesten usigelig vakkert, før Andersen gjør temaet så vakkert som det er mulig å gjøre det, og sammen med Lien skaper de magi av denne relativt enkle melodien.

«Outhouse» følger, og her er trioen idet virkelige lekne hjørnet. Dette er en typisk Andersen-låt, hvor også Nilssen får vist seg fram med fint og rytmisk spill.

Andersens «hitlåt», «Hyperborean» er selvsagt med. For den som ikke har hørt dette «mesterstykke» tidligere, er denne versjonen virkelig noe å starte med. Dette er nordik og vakkert og nesten drømmende. Ordet hyperborea kommer for øvrig fra den greske mytologien, og henspeiler til det perfekte landet langt nord, med sol 24 timer i døgnet. Men de lærde strides allikevel om betydningen, og den greske poeten Pindar mente at stedet Hyperborean ikke hadde noen reell fysisk plassering. Men vi her i nord, foretrekker selvsagt den første betydningen av ordet, om landet langt nord med sol 24 timer i døgnet.

Og Andersens varient av navnet er svært nordisk, og hans bass-spill på denne versjonen er ytterst vakkert og fint. Her tas det også i bruk litt elektronikk, som er med på å gjøre den nordiske følelsen sterk. Vi føler nordlyset utenfor vinduene og vinterkulda som skjærer i veggene.

Og hele veien er dette utrolig vakkert. Liens pianospill kan mine litt om Carsten Dahl når han beveger seg inn i det nordiske, men hele veien er det typisk Lien, slik vi kjenner det fra en rekke konserter og plater.

Så avslutter de det musikalske med «Dreamhorse», også en vakker sak som swinger upåklagelig. Dette er en lyrisk perle hvor alle tre er på samme lag, og er med på å bringe låten opp i en annen dimensjon. Liens pianospill her kan også minne mye om Keith Jarrett i sine velmaktsdager.

Kanskje har Andersen med dette skapt den perfekte alternative trio til sin faste trio med trommeslageren Paolo Vinaccia og saksofonisten Tommy Smith. Særlig de gangene han gjerne vil være den lyriske bassisten som står fremst på scenen og hvor han får gjøre akkurat det han vil. De5t virker som han trives usedvanlig godt sammen med de to ringrevene Helge Lien og Gard Nilssen, og sammen har de laget en strålende vakker liveinnspilling, som bør høres av mange fler enn de som skaffer seg denne Intuition-platen. Turné, Arild! Nå!

Jan Granlie

Arild Andersen (b), Helge Lien (p), Gard Nilssen (dr)