Landloper er bassisten Arild Andersens første soloplate siden han debuterte på platen Til Vigdis (MPS) med Jan Garbarek i 1967, hvor Andersen er med på den ene siden. Han har utgitt ei røys med plater, både i eget navn og sammen med noen av verdens ledende jazzmusikere som Don Cherry, Terje Rypdal, Jan Garbarek, Jon Christensen, Bobo Stenson, George Russell, Sheila Jordan, Bill Frisell, Masqualero og Roswell Rudd, for å nevne noen.
På hans første soloutgivelse får vi tre av hans egne komposisjoner, en tradisjonell, norsk folkemelodi, «Peace Universal» av Ra-Kalam Bob Moses, Albert Aylers «Ghosts», Manning Sherwins «A Nightingale Sang in Berkeley Square», Ornette Colemans «Lonely Woman» og Charlie Hadens «Song for Che». Innspillingen er gjort på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo den 18. juni 2020, mens åpningslåten, «Peace Universal», er innspilt hjemme hos Andersen.
Arild Andersen er en bassist som, helt siden han gikk over fra gitar til bass i ungdommen, har jobbet med å utforske sin egen tone i bassen. En tone som ikke er «tørr». Slik jeg helst liker det. Heller ikke «syntetisk», slik mange opptak med bass låt på 1980-tallet. Men en særegen syngende tone som kan vare herfra til evigheten. Og når man hører han solo på en hel plate, kommer særegenheten godt fram, sammen med effektpedaler og loops.
Og han starter i heimen med «Peace Universal» av Ra-Kalam Bob Moses, hvor han har lagt på fine «pålegg», før bassen skinner gjennom på fremragende vis, og akkurat slik vi vil høre den gode bassisten. Så har han tatt turen ned på Victoria, hvor de i sluttspurten av pandemien forsøkte seg med noen konserter. Jeg mener de gjorde to konserter med Andersen solo, og ifølge salt peanuts* sin egen wikipedia, Johan Hauknes, så er dette sannsynligvis opptak fra første kvelden. Her får vi en syngende og fin «Dreamhorse» av bassisten, hvor han spiller med seg selv med det rytmiske lagt i en loop under Andersens solo.
Albert Aylers «Ghosts», en av altsaksofonistens aller mest kjente låter, gjøres på en original måte, hvor han i starten nesten fremkaller en julesang med buen, før han kommer inn langt der nede i instrumentets underliv med selve låten. Dette er et utmerket eksempel på hva godt man kan gjøre med Aylers komposisjon, hvor han beviser at den trenger ikke absolutt bevege seg for tett på en gospel-låt. Vakkert! Denne følger sammen med den tradisjonelle «Old Stev», eller gammelt stev, hvor Andersen tar turen innom den norske folkemusikken, som han har gjort på fremragende måte på prosjektene Sagn og Arv og filmusikken til Kristen Lavrandsdatter tidligere. Denne går videre fint over i tittelsporet «Landloper», og vi får være med på en vakker reise i Andersens musikalske verden, før vi får den romantiske låten «A Nightingale Sang In Berkeley Square» i en fantastisk vakker versjon.
«Mira» er en gammel «släger» fra Andersen, som ofte er med på konsertprogrammene hans, i forskjellige settinger, og som er tittelsporet på trioplaten med samme navn fra 2014 med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. En fin låt hvor han spiller med seg selv med det rytmiske i loop og med den syngende bassen på toppen. Her spiller han med full kontroll, og vi ser nærmest det lure smilet når ha selv merker at det fungerer perfekt.
Det er nesten umulig for Andersen og ikke ta med to av de kanskje beste «basslåtene» innenfor jazzen, når han skal spille solo. Derfor avrunder han denne (litt for korte) platen, først med Ornette Colemans vakre «Lonely Woman», for deretter å avslutte med Charlie Hadens utrolig vakre «Song for Ché». «Lonely Woman» spilte han også på duokonsert med vokalisten Kristen Bråten Berg på Sildajazz i 2023, hvor han koblet den sammen med Keith Jarretts «My Song». Her får vi en nydelig versjon av Colemans låt, hvor vi får nok et nydelig eksempel på hvordan Andersen bruker loops og effekter på en perfekt måte. Lag på lag uten at noen kolliderer. Så går det sømløst over i Charlie Hadens «Song for Ché», som han gjorde både med Liberation Music Orchestra og på duo med gitaristen Carlos Paredes, og som her kommer i en aldeles nydelig versjon.
34 minutter og 24 sekunder med Arild Andersen solo, føles altfor kort. Men det han leverer i løpet av disse minuttene er så bra og variert, at vi like godt setter på platen fra start eng ang til. For dette var deilig!
Jan Granlie
Arild Andersen (double bass, electronics)
