Den norske bassisten Arild Andersen er, uten tvil, en av de viktigste jazzmusikerne i Norge, de siste 50 årene. Han har utgitt plater sid 1968 (innspillingen Eternal Rhythm med Don Cherry, og han har vært en bauta i det norske jazzmiljøet helt fram til i dag (og forhåpentligvis i mange år til), en en haug med plagter i eget navn, pluss samarbeid med alt fra Karin Krog, Jan Garbarek, George Russell, Robin Kenyatta, Bobo Stenson, Terje Rypdal, Kjetil Bjørnstad, Roswell Rudd, Sheila Jordan, Charlie Mariano, Masqualero, Ralph Towner, Carsten Dahl, Tommy Smith og Paolo Vinaccia.
Den senere tiden har han turnert med sin nye kvartett, bestående av saksofonisten Marius Neset, pianisten Helge lien og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, og det er, det første, resultatet av dette samarbeidet vi har får på plate.
Vi får to «suiter» pluss en avslutning, «Affirmation Part I, som er delt inn i «One», Two», Three» og «Four», «Affirmation Part II», med delene «Five», «Six» og «Seven», pluss den avsluttende «Short Story», som nesten kan regnes som et ekstranummer.
De to «hoveddelene» er skrevet av de fire musikerne i samarbeid, mens den siste er gjort av Andersen. Innspillingen er gjort i Rainbow Studio i Oslo i november 2021, og allerede fra første tone i bassen, vet vi at dette blir en nydelig, musikalsk reise. Og selv om de to «hoveddelene» er skrevet av alle fire musikerne i fellesskap, føler jeg at det er Andersen som styrer «båten» fram til bestemmelsesstedet.
Dette er musikk man skal sette seg ned og nyte hvert sekund av. For dette er fire musikere som forstår hverandre hele veien. Og selv om man har fulgt de fire musikerne i en rekke andre prosjekter opp gjennom årene, blir det en overraskelse hvordan musikerne tilpasser seg hverandre.
Den første delen kan, ved første gjennomspilling, virke litt prøvende. Men etter som man lytter trer en vakker helhet, fram, men hele veien kan man ane en stor respekt fra de tre, relativt unge musikerne overfor Andersen. Best kan det høres i spillet til Neset, som man er vant til å høre i adskillig mer «pågående» spill enn her. Men på denne innspillingen tar han fram den lyriske delen av spillekroppen, og leverer en rekke nydelige innspill. Lien er akkurat så lyrisk og god, som dette prosjektet krever. Han er den, ved siden av Andersen, som leder musikken framover på fremragende vis, og bak legger Mjåset Johansen akkurat det spillet som passer perfekt inn i helheten – Aldri for lite, aldri for mye.
Men det er Andersens nydelige bass-spill som er drivkraft nummer en. Jeg synes tonen i bassen har fått en litt annen glød her. Den er ikke like «skarp» slik vi har hørt ham en del ganger, men litt tørrere og mykere i kantene, noe som nesten er påkrevet i en slik setting, hvor han ikke, hele tiden, skal framstå som den ledende musikeren. Men i fjerdedelen «Four» er det umulig å ikke gjenkjenne basslyden. Det er (nesten) bare Andersen som har denne tonen i bassen, og her framstår han som en mester i bassfaget (om han ikke har gjort det tidligere). Denne delen samler på mange måter, førstedelen på en fremragende måte, hvor hele kvartettens spill enes om en felles, litt funky, avslutning.
Andredelen, «Affirmation II», starter også litt prøvende, eller utforskende, med Liens piano og Mjåset Johansens trommer, før Andersen legger seg på med sitt umiskjennelige spill, og det «samtales» vennlig og fint, til Andersen «tar grep» i «Six», og legger opp litt mer «groove» i spillet. Men det er bare Lien som svarer på invitasjonen, Neset leverer litt energisk spill, slik vi kjenner han fra hans egne plater, før vi er over i den rolige og vakre «Seven», hvor Lien får sette stemningen i en nydelig intro. Etter hvert utvikler denne seg til en aldeles nydelig ballade, med Nesets tenorsaksofon på topp, og vi tas tilbake i tiden med Garbarek/Stenson Quartet.
De sju delene i de to hoveddelene har en naturlig sammenheng, og «ekstranummeret», som er nesten gudsjammerlig vakkert. En nydelig melodi, som må være en av de fineste låtene Andersen noen gang har laget. Vi er, også her, litt i Garbarek/Stenson-kvartettens musikalske estetikk, hvor Liens pianospill ligger tett på Bobo Stensson, og Neset, selv om han har en annen spillestil og tone i tenoren enn Garbarek, improviserer praktfullt på toppen av temaet. Og bak ligger Mjåset Johansens trommespill og «maestro» Andersen med stålkontroll, og tar denne komposisjonen rett til himmels.
Dette er blitt en nydelig plate, og det er synd og skam at undertegnede ennå ikke har fått muligheten til å høre denne kvartetten i levende live. Men jeg kommer til å møte opp ved første mulighet! For dette er makaløst flott, og avslutningslåta en av de beste jeg har hørt på lang tid.
Mesterlig! Og husk: det er snart jul, og dette er gaven til den som har «alt»!
Jan Granlie
Arild Andersen (b), Marius Neset (ts), Helge Lien (p), Håkon Mjåset Johansen (dr)
