Mange av de som ble relativt «store» innenfor den amerikanske jazzen på 60-tallet, var i «ungdommen» innom Art Blakey og en av hans versjoner av Jazz Messengers. Men det er ikke så mange som vet at både trompeteren Chuck Mangione og pianisten Keith Jarrett en kort periode var medlemmer av bandet.
Det opptaket som nå er kommet ut på nytt, fra en livekonsert på The Lighthouse i California i januar 1966, har begge disse i besetningen, sammen med Blakey som «sjef» bak trommene, Frank Mitchell på tenorsaksofon og Reggie Johnson på bass.
Opptaket har lenge vært en slags hemmelighet, men de som var tidlig ute med å samle Blakey på LP, har muligens denne platen stående og støve ned i samlingen.
Vi får seks låter, hvor de starter med Mangiones «Buttercorn Lady», som passer perfekt inn sammen med Blakeys «budbringere». Deretter følger Mangiones «Recuerdo», som er uvanlig moderne i formen til at den har Kommet seg gjennom nåløyet hos Blakey. Mangione er hovedsolist på begge de to første låtene, og det er mer som de andre komper han, i stedet for at det er Jazz Messengers.
Deretter følger Blakeys «The Theme», et velkjent stykke som Blakey og hans Jazzmessengers alltid spilte som avslutning på settene sine. Men her får vi den i en litt lengre versjon. Her spiller Jarrett fint piano, ikke slik vi kjenner han framhans mange ECM- utgivelser, men med streit bop-piano, uten altfor mye personlighet, men den unge pianisten rekker å vise at han kort tid etter fortjente en plass hos Charles Lloyd, og som gjorde at verden ble oppmerksom på den unge pianisten, som startet med platen «Forest Flower» som ble innspilt på Monterey Jazz Festival sommeren 1966.
Og det er Mangione, Blakey og Jarrett som er de interessante musikerne på denne platen. Frank Mitchell spiller fint tenorsaksofon, i beste Blakey-tradisjon, men han blir litt for anonym i forhold til det historiske ved denne innspillingen.
Vi får Mangiones «Between Races», hvor Mitchell spiller helt ok over et voldsomt, og veldig typisk driv fra Blakey. Her er ikke lyden helt på topp, men den er såpass at vi aksepterer den. Deretter får vi Richard Rodgers og Lorenz Harts «My Romance» fra musikalen «Jumbo», som åpnet på Broadway og Hippedrome Theatre den 16. november 1935. Dette er en velkjent ballade hvor Mangione spiller det fine temaet før det hele «bretter seg ut». Ingen typisk Blakey-låt, men fin som avveksling til det «kjøret» han holder gående på de fleste av de andre låtene. Men det tar seg opp etter hvert, og vi får en fin solo av Jarrett, som virkelig peker framover.
Så avslutter de konserten med Sammy Fain og Paul Francis Websters «Secret Love», i en litt oppjaget versjon, og i en litt mer typisk Blakey-utgave. Vi får fint spill av Mangione, og bak ligger Blakey med sitt typiske drivende trommespill.
«Buttercorn Lady» er nok ment mest for samlerne og de som er ute etter litt «odde» plater med Keith Jarrett. Og her får man en konsert hvor han gjør en helt grei, men ikke banebrytende jobb med Chuck Mangione og Blakey. Reggie Johnson gjør en helt grei jobb og følger Blakey hele veien i hans utagerende spill, mens Frank Mitchell blir den mest anonyme, men på de to sporene han virkelig føler seg hjemme, blant annet på sistesporet, holder han god standard. Og det er selvfølgelig litt spennende å høre Keith Jarrett før han virkelig slår gjennom internasjonalt. Hør bare på soloen hans på sistesporet. Strålende!
Jan Granlie
Art Blakey (dr), Chuck Mangione (tp), Frank Mitchell (ts), Keith Jarrett (p), Reggie Johnson (b)
