Den amerikanske altsaksofonisten Arthur Murray Blythe (5. juli 1940 – 27. mars 2017) var utvilsomt den «skarpeste kniven i saksofon-skuffen». Kritikeren Chris Kelsey sa om Blythe, at han var «en av de lettest gjenkjennelige altsaksofon-tonene i jazzen, stor og rund, med en rask, bred vibrato og en aggressiv, presis måte å frasere på», og dessuten som en grenseoverskridende avantgarde-musiker og tradisjonalist.
‘Han ble født i Los Angeles, og vokste opp i San Diego, men returnerte til Los Angeles da han var 19 år gammel. Han begynte å spille altsaksofonen da han var ni år, og spilte R&B til midten av tenårene da han oppdaget jazzen. På midten av 1960-tallet var han en del av Underground Musicians and Artists Association (UGMAA), grunnlagt av Horace Tapscott, hvor han ga ut sin første utgivelse, The Giant Is Awakened i 1969, og hvor han ble med i Tapscott’s Pan-AfricanPeople’s Arkestra, et ensemble som har gjort en rekke ytterst kreative og spennende utgivelser, som i de senere årene har blitt gjenutgitt.
Etter å ha flyttet til New York på midten av 1970-tallet, jobbet han som sikkerhetsvakt før han ble tilbudt å spille med trommeslageren Chico Hamilton. Deretter spilte han med Gil Evans’ Orchestra (1976–78), Lester Bowie (1978), Jack DeJohnette (1979) og McCoy Tyner (også i 1979). Og i 1977 dukket han opp på LP-utgtivelsenen Rhythmatism, en innspilling ledet av trommeslager Steve Reid.
Blythe begynte å spille inn under eget navn i 1977 for India Navigation-etiketten og deretter for Columbia Records fra 1978 til 1987. Bob Stewart og hans tuba-spill var fast inventar på disse utgivelsene, og tok ofte plassen til den mer tradisjonelle kontrabassen. Album som The Grip og Metamorphosis demonstrerte Blythes modenhet så vel som hans evne til å spille i både frie og tradisjonelle sammenhenger med personlig stil. Han spilte på mange sentrale album på 1980-tallet, blant annet med Jack DeJohnettes Special Edition på ECM. Blythe var medlem av all-star jazzgruppen The Leaders og ble med i World Saxophone Quartet etter Julius Hemphill. Fra og med 2000 gjorde han innspillinger på Savant Records blant andre Exhale (2003) med John Hicks (piano), Bob Stewart (tuba) og Cecil Brooks III (trommer). Han døde av komplikasjoner av Parkinsons sykdom i Lancaster, California, da han var 76 år ung.
Platen som nå er sluppet som volum 2 i Rivbea Live!-serien, er innspilt i Studio Rivbea den 6. juli 1976, hvor han har med seg bassisten Juini Booth på bass, Muhammad Abdullah på congas og Steve Reid på trommer. Vi får fire låter, og det starter med drøyt sju minutter med Blythe i en relativt heftig solo i «Spirits in the Field», før de andre kommer inn i «Medley of Unidentified Titles». Så følger «Miss Nancy» før de avrunder med «Lower Nile», alle komposisjoner av Blythe.
Studio Rivbea var hjemmet til saksofonisten Sam Rivers og hans kone, Bea. Det lå i 24 Bond Street, og var hjemmet til Rivers siden 1969. Hjemmet, og loftet, ble brukt til en rekke jam sessions og plateinnspillinger, og i samme bygning hadde også fotografen Robert Mappelthorpe et loft.
Hele veien gjennom er det Blythes sylskarpe og ofte skingrende altsaksofon som dominerer. Som eneste «melodi-instrument» (ved siden av bassen), hviler mye på hans skuldre. Men det høres ut som at dette er perfekt for Blythe. Musikken er veldig typisk for «loftjazz»-perioden i New York, hvor ikke alt var så nøye planlagt på forhånd, og at mye av den spennende musikken kom ut av jam sessions og «prøving og feiling»
I åpningen får vi en fantastisk spennende og givende solo fra Blythe, som nesten er verdt hele albumet alene. I andresporet slipper de andre til, og med et drivende congas- og trommekomp, inkludert noen helt ok soloer, og Blythe kan bare legge seg på toppen av og la det stå til. I det tredje sporet, åpner Booth med svingende bass-spill, som Blythe responderer på nesten umiddelbart, og vi får en sekvens som svinger upåklagelig. Men dette vil ikke perkusjonisten og trommeslageren ha noe av, så de drar dette kraftig «ut til venstre» og endrer denne til en utrolig tøff frijazzsekvens, som selv om det er fritt, hele tiden har en viss struktur og et klart mønster. Låten skifter i karakter flere ganger i løpet av de nesten 20 minuttene den varer. Alle musikerne får presentert seg i relativt lange «strekk», og særlig synes jeg Abdullah og Reid får markert seg sterkt. Men vi får også en temmelig «røff» bass-solo, før Blythe samler det hele mot slutten med utsøkt spill de andre føyer seg etter.
Så avslutter de med noe som nesten kan høres ut som en latin-låt. Dette er en duo på congas og altsaksofon, hvor Blythes kraftige og fine spill får vist seg godt fram. Her får han også vist seg fram som en melodiøs og lyrisk saksofonist, og hans spille her beviser hvilken eminent og kreativ saksofonist han var.
Dette er blitt et godt vitnesbyrd på hvor Arthur Blythe befant seg i 1976. Da var han virkelig på veg til å bli en av frijazzens ledende altsaksofonister. At han ble litt mer «spiselig» og litt mer «publikumsvennlig» da han begynte å utgi på Columbia, fra utgivelsen In the Tradition i 1978, for øvrig ei strålende plate, til noen utgivelser på Enja, In + Out, Clarity og Savant, var kanskje et resultat av den frie jazzens stilling i USA på den tiden. Men det kom også flere ytterst hørbare utgivelser også etter 1978, ikke minst med Chico Freeman, McCoy Tyner og World Saxophone Quartet.
Siden dette er volum 2 i serien, kan vi bare håpe at det utmerkede selskapet NoBusiness i Vilnius vil komme med flere spennende opptak fra loftet til Sam Rivers, både med Arthur Blythe og en rekke andre av «loft»-generasjonen, for det som leveres her, er noe av det «skarpeste» jeg har hørt fra den gode altsaksofonisten.
Jan Granlie
Arthur Blythe (alto saxophone), Juini Booth (double bass), Muhammad Abdullah (congas), Steve Reid (drums)
