Den danske trommeslageren Daniel Sommer har, de siste årene, hatt et prosjekt gående, hvor han setter sammen forskjellige trioer og utgir det på plate. Tidligere har vi møtt han sammen med den norske trompeteren Arve Henriksen og den svenske bassisten Johannes Lundberg på platen Sounds & Sequences, og med den norske bassisten Arild Andersen og den britiske gitaristen Rob Luft på platen As time passes, begge på April Records. Og nå er trilogien fullført med Lost Treads sammen med den finske pianisten Artturi Rönkä og den svenske bassisten Thommy Andersson.
Dette er blitt tre forskjellige plater, som gir et godt bilde av hvilke musikalske retninger Sommer ønsker å bevege seg i. Og på denne «tredjerunden» er det den melankolske siden av den gode trommeslageren vi måter.
Jeg har hørt både Sommer og Andersson i en rekke sammenhenger på konserter i København tidligere. Og Andersson har jeg spesielt likt i samspill med pianisten Makiko Hiraboyashi, både på plater og konserter, men Sommer har vært «overalt». Trioens tredje medlem, den finske pianisten Artturi Rönkä kjenner jeg ikke fra tidligere, noe som er litt merkelig, siden jeg, tross alt har frekventert flere klubber og festivaler i Finland de siste 20 til 25 årene.
Men han er født i 1990, og er bosatt i Helsingfors. Han har skrevet musikk i forskjellige sjangre som spenner fra moderne klassisk musikk til moderne jazz. Han studerte komposisjon hos professor Veli-Matti Puumala ved Sibelius-akademiet, og ble uteksaminert med en mastergrad i 2020. Han har også en mastergrad fra jazzavdelingen ved Sibelius-akademiet, og i løpet av studieåret 2012-2013 studerte han ved konservatoriet i Paris som utvekslingsstudent.
På Lost Treads gjør de ni komposisjoner, og fra de åpner med «Skärgårdsklubben at 6 AM», og til de avrunder med «Un canope englouti», er dette vakker pianotriomusikk i den beste, melankolske 1960-tallstradisjonen etter for eksempel Bill Evans. Men sammenligningen med Evans blir ikke helt riktig, for Rönkä har adskillig flere forbilder, blant annen innenfor den klassiske musikken, hvor det melankolske kan trekkes mot Eric Satie kanskje, men også til flere andre innenfor både den klassiske musikken og jazzen. Lyden i pianoet låter (nesten) litt «gammeldags», som ligger et fodt stykke unna «ECM-soundet», men som passer perfekt inn i denne trioen. Hans spill er gjennomgående ettertenksomt og nydelig, og av og til dukker til og med Thelonious Monk opp i bakhodet mens jeg lytter til hans spill.
Anderssons bass er tung og deilig, slik denne anmelderen liker det, og slik han alltid har spilt – lyttende og kommuniserende. Og Sommers trommespill er lekent og lett, og som skapt for dette lyduniverset. Som helhet er dette blitt en fantastisk vakker og spennende utgivelse, hvor vi møter tre musikere som kommuniserer perfekt og som forstår hverandre godt. Hvem som har laget de fine komposisjonene aner jeg ikke. Men det er mulig man kan lese seg til det i Michael Tuckers liner notes. Men siden disse er trykt i 3 eller 4 punkt skrift, er det nok ikke meningen at vi «gæmliser» skal lese det. Men at komponistene ikke er nevnt, får bli en sak mellom Sommer og plateselskapet. Men uansett er det ni nydelige komposisjoner som komponisten€ burde få mye kreditt for, sammen med de tre utmerkede musikerne, som med Lost Treads har levert en «pise god» utgivelse. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den er litt for kort. For dette er musikk jeg kunne tenke meg å høre på lenge.
Jan Granlie
Artturi Rönkä (piano), Thommy Andersson (double bass), Daniel Sommer (drums)
