Pianisten Aruán Ortiz kommer fra Santiago de Cuba, og holder fortiden til i Brooklyn. Etter at han kom til USA for en del år siden, har han spilt med en rekke navn innenfor den mer moderne jazzen, som mange vil kjenne fra New York, og særlig Brooklyn. Her finner vi musikere som Wadada Leo Smith, Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney, Nicole Mitchell, Cameron Brown, Michael Formanek, William Parker, Adam Rudolph, Andrew Cyrille, Henry Grimes, Marshall Allen, Hamiet Bluiett, Oliver Lake, Rufus Reid, Graham Haynes, Terri Lyne Carrington, og Nasheet Waits. Han har også samarbeidet med flere koreografer og filmskapere, poeter og forfattere.
Han har lenge drømt om å lage et album som er preget av masse rytmer, som ligger i hans cubanske blod fra oppveksten. Derfor inviterte han med den cubanske perkusjonisten Mauricio Herrera og trommeslageren Andrew Cyrille, som har sitt opphav på Haiti.
Og det starter som en historiefortelling med Ortiz’ komposisjon og tekst i «Lucero Mundo», som er en fin intro til resten av platen. Her har han også med vokalistene Emeline Michel og Marléne Ramirez-Cincio til å fremføre teksten som et slags diktverk. Og resten av musikken er skrevet av Ortiz, utenom avslutningssporet, den populære, cubanske låten «Para ti Nengón».
Derimellom er det piano i en litt «oppdatert» versjon av det vi nærmest forventer å få høre fra cubanske musikere, noe Ortiz opphold i Brooklyn må ta skylden/æren for, sammen med Cyrille og Herrera, som begge i flere år har beveget seg godt innenfor avant garde-jazzen og den moderne, cubanske musikken man særlig finner i New York.
Hele veien er det fin og gjennomtenkt musikk vi får høre. Og jeg synes det er deilig å høre en cubansk musiker som ikke nødvendigvis skal legge seg tett på den populære musiken fra øya, som syder og koker av teknisk pianospill og masse farger.
Når jeg kaller musikken gjennomtenkt, så mener jeg at selv om man nesten kan høre at musikken er gjort av cubanere, eller musikere fra det området, så er det mye som viser hvor de lever sine liv. Kommunikasjonen mellom de trer er nærmest sømløs. De har en felles idé om hvor musikken skal bevege seg, og, i alle fall for meg, er resultatet overraskende «moderne». Ortiz har tatt med seg to musikere som forstår hans musikalske måte å tenke på, og de bidrar begge med fint spill, hvor de aldri «går i veien for hverandre», men utfyller hverandre på en fin måte.
Og Ortiz komposisjoner er både «glade», melankolske og til ettertanke, slik livet er i de områdene musikerne har sine opphav.
Og når de runder av med «Para ti Nengón», med fin vokal av Ortiz og Herrera, har vi fått en fin gjennomgang av hvordan Ortiz tenker musikalsk, og at det både er lengsler tilbake til hjemlandet, og mange litt såre tanker om landet.
En spennende plate fra tre utmerkede musikere, som med «Inside Rhythmic Falls» har laget en helt annen plate enn jeg hadde trodd, og en plate som vil bli spilt i heimen mange ganger, når livet går skribenten litt i mot.
Jan Granlie
Aruán Ortiz (p, v), Andrew Cyrille (dr), Mauricio Herrera (perc, v)
