Trompeteren, vokalisten og komponisten Arve Henriksen har i mange år vært en av den norske jazzens internasjonale flaggskip. Fra trioen Veslefrekk, via Supersilent og prosjekter ledet av andre musikere, til hans mange soloprosjekter, har han satt sitt helt spesielle stempel på musikken. Med en helt særegen trompetsound, som mange har tatt etter ham rundt om i verden, og med en stemmeklang som om det var en engelsk korgutt som fremførte sangene og ikke en møbelhandlersønn fra Stryn (og det er ment som et kjempekompliment), har han spilt tårer i øya på mang en hardbarka lytter opp gjennom årene.
Nå er han ute med innspillingen «The Nature Of Connections», som er resultatet av en drøm han har hatt lenge, nemlig å spille med strykekvartett. Og jeg har en mistanke om at hverken Nils Økland (violin, hardingfele og viola d’amore), Svante Henryson (cello), Gjermund Larsen (violin og hardingfele) eller Mats Eilertsen (bass) hadde noe i mot å bidra positivt til Henriksens drøm. I tillegg har han fått med trommeslageren Audun Kleive, som bidrar med ytterst sobert og distinkt spill der det har vært behov for slikt.
Nå er jeg vanligvis ytterst skeptisk til slike «jazzmusiker with strings»-prosjekter, men på «The Nature Of Connections» unngår Henriksen og hans musiserende venner alle de fallgruvene jeg var en smule redd for.
Det starter med folkevisa «Blå veg» av Henriksen. En låt som gjerne kan gå rett inn i standardsettlista til enhver folkemusiker med respekt for seg selv. Nydelig spill, og ikke minst overgangene mellom de enkelte instrumentene er nydelige. At trompet kunne gli så flott inn i den norske folkemusikken hadde jeg ingen anelse om!
Gjermund Larsens «Hambopolskavalsen» er andre spor ut, og er en nesten umerkelig fortsettelse av åpningssporet. Tredjesporet «Budbringaren» er ført i pennen av Økland, og er en typisk vestlandsk folkemelodi som starter som en ytterst seig dans man ville ha problemer med å holde seg i balanse ved å fremføre. Men det er så usigelig vakkert hele veien, særlig etter cirka fire minutter, da Henriksen kommer inn og skjærer gjennom.
Neste ut er Henrysons messeaktige «Seclusice Song». Det låter nesten som et kirkeorgel når alle musikerne, med unntak av Kleive setter an de enkelte akkordene. Vakkert!
Den eneste bidragsyteren som ikke er med på plata, er keyboardist Ståle Storløkken. Han kjenner Henriksen godt fra bl.a. Veslefrekk og Supersilent, og har levert «Hymn» til innspillingen. En enkel melodi som gjøres ytterst effektiv, interessant og vakker av denne gjengen mektige musikere. Her får vi også en fin bass-solo av Eilertsen sammen med enkle trommekommentarer fra Kleive, som trekker låta mer mot den konvensjonelle jazzen. Henriksens bidrag her er skremmende vakkert og gjennomtenkt, og jeg er rimelig sikker på at Storløkken kommer til å spille denne versjonen av låta hans en rekke ganger, med et smil om munnen.
At Mats Eilertsen er en strålende komponist, visste vi fra før. Men at han hadde blitt folkemusikk-komponist etter at han flyttet ut på «landet» til Eidsvoll Verk, visste vi ikke. Her bidrar han med den fine «Aceh» som starter som en litt lystig folkemelodi, men som glir mer og mer over i en slags jazzballade etterhvert. Det høres ut som noen bidrar med trekkspill i bakgrunnen, men det er nok arrangeringen av strykerne som danner den flotte bakgrunnen.
Svante Henryson bidrar også med den nesten dansbare «Keen», en låt som godt kunne blitt en pophit. Her utmerker Henryson seg med en nydelig solo, som det virkelig svinger av. Gjermund Larsen slipper seg skikkelig løs med en solo som kunne vært gjort av Michael Urbaniak på 70-tallet. En overraskende enkel og sangbar låt, som er med på å gjøre plata variert og morsom.
Den kollektivt improviserte «Arco» følger, og vi er igjen godt tilbake i den norske folkemusikktradisjonen. De to felespillerne starter med å utfordre hverandre, før de andre kommer smygende («vi skal ikke ha noe slåssing her!»), og man enes om å utvikle låta til noe helt eget og spennende. Kanskje den minst distinkte låta på plata, men den hører helt klart hjemme her.
Så ender vi opp med Mats Eilertsens «Salm», nok en folkemusikalsk sak fra den gode bassisten. Hardingfelene leder an, sammen med bassen. Vi får en enkel melodi som man spiller rett fram. Henriksens trompetspill er aldeles nydelig over fiolinene, og som avslutning på et mesterstykke av en plateinnspilling fungerer det helt perfekt. Jeg får nesten den samme følelsen som på avslutningen på The Bands konsertfilm «The Last Waltz».
Det virker som om Henriksen har valgt å dele komponeringen på dette prosjektet med de andre i bandet, for å få størst mulig variasjon i låtene, noe jeg synes er en stor styrke på plata. Alle komponistene har sine særpreg, som jeg synes kommer godt fram gjennom plata. En liten genistrek av den gode Henriksen.
«The Nature Of Connections» er blitt en fantastisk plate. Nå skal jeg ikke sette platene til Henriksen opp mot hverandre å gjøre noen forsøk på å sammenligne, men «The Nature Of Connections» må være noe av det mest interessante han har gjort – på en god stund. Makan!
Jan Granlie
Arve Henriksen (tp, picctp, p), Nils Økland (v, hardingfele, viola d’amore), Svante Henryson (c), Gjermund Larsen (v, hardingfele), Mats Eilertsen (b), Audun Kleive (dr)
