Noen ganger blir man sittende som limt fast i stolen over musikk man aldri har hørt før, og som man ikke helt vet om man liker, eller forstår noe av. Og slik var det da jeg puttet platen med Ashtray Navigations (Phil Todd) og Anla Courtis i spilleren. Jeg kjenner ikke de to fra før, og er ikke sikker på om jeg kommer til å sjekke hos mine platepushere etter andre innspillinger med de to. Men for den som er blodfans av argentinsk dronemusikk kan det hende dette er en innertier.
Vi får tre «strekk»: «Part I», «Part II» og «Part III», og de to musikerne trakterer akustisk og elektrisk gitar, oscillators, moog, samplet harmonium, casio sampler, orgel, hawk-bells, e-bow og diverse metallobjekter. Og hele veien er dette musikk som beveger seg som sakte bølger mot en sandstrand, som man kanskje finner mye av rundt Buenos Aires hvor deler av platen er innspilt, og i et helt annet landskap enn Leeds, hvor resten av platen er gjort.
Mens de fleste musikere er opptatt av improvisasjoner, rytmiske figurer, melodi og beats, er denne duoen mer opptatt av deres kompliserte, samarbeidende droner hvor de lager egne subtile rytmer som sakte danner et landskap. Noen kan kanskje kalle det hvallyder, mens jeg foretrekker å sammenligne musikken med bølger som sakte glir inn på en vakker og varm sandstrand, og mens jeg lytter meg gjennom platen for tredje gang lurer jeg på om jeg noen gang vil forstå hva de to egentlig holder på med.
Joda, jeg har hørt lignende musikk tidligere, flere ganger, men jeg har aldri greid å få helt tak på hva musikerne vil med det de fremfører. Det går liksom litt for lang tid mellom høydepunktene. Men jeg er temmelig overbevist om at musikere som Jon Hassel og Brian Eno har vært viktige inspirasjonskilder for de to, og kanskje hadde jeg forstått mer hvis for eksempel Hassell hadde vært med og lagt noen trompetlyder på toppen av dronene.
Men etter hvert som musikken «åpenbarer» seg, oppdager man nye elementer som er spennende å følge med på. I «Part II» dukker det opp lydbilder som kunne stamme fra en didgeridoo, sammen med det elektroniske, og det er egentlig i dette sporet hvor det skjer mest. I «Part III» høres mye ut som om man befinner seg i nærheten av en flyplass eller et industriområde, hvor det foregår arbeid med boring eller lignende, eller ligner det kanskje mer på de lydene man utsettes for når man får sjekket kroppsdeler i en skanner (?). Men det er fascinerende å lytte til, og enda mer fascinerende tror jeg det hadde vært å oppleve denne musikken i levende live når den blir laget, for det blir en litt lang «avstand» mellom utøverne og oss som lyttere når man skal avspille platen i sin CD-spiller.
Jan Granlie
Phil Todd (g, oscillators, moog, samples harm, casio sampler), Anla Courtis (g, org, hawk-bells, e-bow, found metals)
