På Astrid Engbergs andre album Trust, møter vi den danske sangeren, produsenten, komponisten og DJ-en hvor hun hyller intuisjonen og det at hun nylig er blitt mor. På LPen, som inneholder moderne soul, nujazz, elektronisk og mer, samarbeider hun med en rekke nordiske talenter samt Los Angeles-baserte Miguel Atwood-Ferguson, en ærverdig multiinstrumentalist, dirigent og komponist kjent for arbeid med Ray Charles, Flying Lotus, Thundercat, Dr. Dre, Mary J. Blige samt hans orkestrale «gjenfødelse» av J Dillas backkatalog med tittelen Suite For Ma Dukes.
Etter å ha vokst opp i et hjem der klassisk musikk var den eneste sjangeren som gjaldt, noe som påvirket hennes musikalske utdannelse gjennom musikkskoler og kor, var det en verden styrt av foreldrene hennes, men en verden hvor unge Engberg ikke klarte å tilpasse seg. Da hun følte seg annerledes, eller med netegnelsen «alien», ville hun finne sitt eget fristed innen musikk når hun oppdaget bibliotekets CD-samling i barndommen. Hun hørte mye på instrumentaljazz og vestafrikanske plater, blant andre, og laget sine egne kassetter med favoritter. Dette goldt hun på med til hun var 15 år, da hun begynte å bli trygg på stemmen sin og begynte å finne ut hvorfor musikk var viktig for henne. «Grunnen til at jeg lager musikk er fordi det er mitt beste språk,» har Engberg fortalt.
På debutalbumet Tulpa, fra 2020, fikk hun et gjennombrudd i Danmark etter å ha vunnet klassen for ‘årets beste vokalutgivelse’ på Danish Music Award Jazz. Med dette gjennombruddet ble hun i stand til å sette ord på sin mentale og fysiske restitusjon etter en hodeskade i ung, voksen alder, som fortsatt påvirker hverdagen hennes over et tiår senere.
På sitt nye album får vi hennes innerste følelser, fem måneder etter at hennes datter ble født.
I Danmark har de vokalisten Kira Skov, som har utgitt en rekke fine plater, og som har beveget seg mer og mer over i den internasjonale electro-popen og rocken. Og når jeg lytter på Astrid Engbergs nye plate, får jeg litt av den samme følelsen som jeg får når jeg lytter til Skov. Nesten den eneste forskjellen er at jazzmusikere som Tobias Wiklund og Maria Dybbroe har større plass her enn jazzmusikerne har på Skovs album.
Engberg har en stemme som passer perfekt inn i denne musikken. Det rytmiske fungerer fint, og hun skriver fine låter som behandles perfekt fra musikerne. Dette er nesten en tyype musikk som kunne vært gjort av det tidligere, norske bandet Bel Canto, og på 90-tallet var det mange musikere, særlig fra Be-Ne-Lux-landene og England som holdt på i dette landskapet. Og nå kan det se ut som at denne electro-popen har fått en reunion hvor en rekke amerikanske og britiske musikere gjør relativt stor suksess med å forfølge denne musikken. Og hvorfor skulle man ikke kunne gjøre suksess med det i et land som Danmark?
Jeg synes Engberg har laget et godt album, hvor det vokale er stilsikkert og hvor det vokale går fint sammen med det instrumentale, og hvor bruken av tuba i enkelte av sporene gjør musikken original og spennende.
Jan Granlie
Astrid Engberg (vocals, piano, flute, mellotron, Prophet 6, programming), Anders Bo Eriksen (tuba, electronic drums, percussion), Bettina Marie Ezaki (violin), Esther Wanyama (speak), Ida Duelund (bass), Jonathan Jull Ludvigsen (drums), Jonas Cook (keyboards), Maria Dybbroe (saxophone), Miguel Atwood-Ferguson (electric violin), Moo Latte (bass), Sven Meinild (flute, bass clarinet, saxophone), Tobias Wiklund (trumpet)
