Kvintetten Atomic har de senere årene vårt ett av flaggskipene innenfor den skandinaviske jazzen. Med en rekke plater og et tusentalls konserter bak seg, begynner de å bli velkjente med hverandre. Det vil si, før denne plata ble innspilt, valgte trommeslager Paal Nilssen-Love å trekke seg ut av bandet, for å satse på egen karriere, eller kanskje få tid til å gjøre mer enn å skifte truse, de få gangene han rakk innom leiligheten i Oslo mellom alle prosjektene. Ny trommeslager er unge Hans Hulbækmo, som mange kjenner fra flere unge fremadstormende band, bl.a. den fine trioen Moskus.
Sju låter fordelt mellom pianist Håvard Wiik og saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, og alt ser ut til å være som alle de andre, flotte innspillingene til bandet.
Men noe er nytt. For det første er det coveret, som ser nesten litt naivistisk nasjonalromantisk ut, og noe helt annet enn det man er vant til fra dette bandet. Jeg føler også at det er noe med produksjonene denne gangen, gjør lyden en smule glattere og finslepen.
Men å gjøre musikken til Atomic finslepen når hele bandet slipper taket og lar det stå til, er helt umulig. Når bassist Ingebrigt Håker Flaten setter i gang med hamringen over strengene, eller når trompeteren Magnus Bro flesker til, er det komplett umulig å få dette til å lyde glatt.
Jeg synes også at Håvard Wiiks utrolig kreative og fine spill kommer bedre fram her enn på flere av de tidligere innspillingene. Og Ljungkvists klarinett og saksofon lyder faktisk enda bedre her enn på tidligere plater.
Og hva så med unge Hulbækmo, som har fått verdens største trommestøvler å fylle?
Jeg vil faktisk hevde, at hadde man ikke visst bedre, eller lest på coveret før man satte på plata, så kunne man nesten ikke høre at det var en ny mann bak trommesettet. Hulbækmo mestrer jobben med glans, og det er nesten utrolig hvor mye denne unge mannen har vokst det siste året.
Musikken er som vanlig variert, noe jeg tror skyldes at Wiik og Ljungkvist ligger et stykke fra hverandre når de tenker komposisjon. Wiik er den intellektuelle og finurlige, mens Ljungkvist har evnen til å «peise på» og få musikken til å swinge på en helt annen måte enn Wiik, selv om Wiiks tredjespor «Lucidity» er en låt som tar løs skikkelig.
Mange har nok vært spente på hvordan Atomic kom til å låte på plate med ny trommeslager. Jeg kan forsikre alle om at man har ingenting å frykte. Hulbækmo fyller støvlene til «sluggeren fra Stavanger» på en utmerket måte, og de andre musikerne følger opp alle de strålende platene og konsertene vi har fått servert fra denne gjengen på en strålende måte.
Favoritt spor? «Major», spesielt på grunn av trompetsoloen, basskompet og det heftige trommespillet. Anbefales!
Jan Granlie
Håvard Wiik (p), Fredrik Ljungkvist (ts, cl), Magnus Broo (tp), Ingebrigt Håker Flaten (b), Hans Hulbækmo (dr)
