Det norsk/svenske superbandet Atomic, har nå holdt det gående i 17 år, og i løpet av denne tiden har de utgitt en rekke plater, og fra starten består bandet av svenskene Fredrik Ljungkvist (s, cl) og Magnus Broo (tp), pluss «norskekompet», Håvard Wiik (p) og Ingebrigt Håker Flaten (b). Helt fram til 2014 var det Paal Nilssen-Love som styrte trommeseksjonen, men da han ville prioritere egne prosjekter, gikk trommestafettstikkene over til Hans Hulbækmo, som nå virkelig har satt seg godt til rette i bandet.
På «Six Easy Pieces», som lanseres i disse dager med lanseringeturné i Norge og Sverige (les anmeldelse av åpningskonserten på https://salt-peanuts.eu/consert/nine-atomic-pieces/), får vi tre låter av Ljungkvist og tre som Wiik står ansvarlig for. Men ikke nok med det. De har like godt lagt med to bonus-CDer med opptak fra jazzklubben Pit-Inn i Tokyo, den 4. februar 2016. Et realt kinder-egg, der altså!
Det jeg liker så godt med Atomic, ved siden av at de er fem svært dyktige og lydhøre musikere, er komposisjonene, som hele veien er gjort av Ljungkvist og Wiik. De to er svært forskjellige i måten de skriver låter på. Ljungkvist er den som skriver låter som swinger mer på tradisjonelt vis, mens Wiik skriver mer intrikate og intellektuelle komposisjoner, som det tar lenger tid å sette seg inn i.
Her åpner de med Ljungkvists «Be Wafted», før vi får hans «Fält Strid». Deretter følger Wiiks komposisjoner «Five Easy Pieces»; «Ten Years» og «Sinusoidal Arches», før de runder av «hovedplata» med Ljungkvists «Stuck In Stockholm».
Det starter akkurat der vi forventer å treffe Atomic. Med en type jazz som swinger slik folk gjerne vil ha det, men med disse musikerne, skjer ingenting slik man forventer. Utover i «løpet» skjer det mye spennende, både av rytmeskifter og improviserte innspill, som gjør at lytteren blir utfordret. Det samme skjer i andresporet, «Fält Strid», som begge er veldig typiske for Ljungkvists komponering.
Så endres lydbildet nesten totalt, når man går i gang med Wiiks tre komposisjoner. Her er musikken mer eksperimentell, og det foregår hele tiden spennende ting, som får deg til å sitte ytterst på stolen og lytte. Jeg føler på mange måter at Wiiks tilhold i Berlin har vært med på å forme hans komponering og måte å tilnærme seg musikken på, og man kan nesten kjenne igjen flere av de musikerne som har bosatt seg i Berlin i musikken hans.
Deres forrige innspilling, «Lucidity», var Hulbækmos første innspilling med Atomic. Og selv om vi den gang likte godt den måten han på mange måter hadde forynget lydbildet, synes jeg nå han virkelig setter sitt preg på musikken. Hans trommespill er strålende, og han følger de minste vink fra de andre musikerne og følger dem til døren. De andre musikerne i bandet er som veteraner å regne. Og deres musikalske bidrag i Atomic, er på mange måter annerledes enn i de andre bandkonstellasjonene vi finner dem. Her innretter de seg etter hverandre, og bidrar kollektivt til at Atomic er et av de beste banda vi har i dag innenfor den post-Coltraneske musikken.
De to CDene fra Tokyo har ikke samme utmerkede lyd som opptakene fra Tonstudio 4tune i Wien, hvor «hovedplata» er innspilt, men de beviser en gang for alle hvilket strålende liveband Atomic er. Vi får låter fra «hovedplata» pluss tidligere utgitte stjernelåter fra Ljungkvist og Wiik, over to sett, med all den ergien og «trøkket» man forventer av et band som Atomic.
Denne innspillingen vil rage høyt på listen over årets jazzplater for 2017, og kanskje er det på tide at noen her i København tar solid grep for å få dem til byen. Det er jo noe som heter Copenhagen Jazz Festival i juli, og jeg er overbevist om at det er få band som vil få det til å koke like mye som dette femkløveret på for eksempel Jazzhouse.
Jan Granlie
Fredrik Ljungkvist (ts, cl), Magnus Broo (tp), Håvard Wiik (p), Ingebrigt Håker Flaten (b), Hans Hulbækmo (dr)
