Audun Automat ble startet i 2006 av bassist Audun Ellingsen, og var opprinnelig et band inspirert av europeisk frijazz fra perioden rundt 1970. Siden har fokuset flyttet seg fra åpne former til mer komponerte strukturer og uttrykket har modnet og blitt mer nyansert. Men vi kan fortsatt høre et ekko av 1970-tallet i instrumenteringen, lydestetikken og kanskje til og med i holdningen til improvisasjon. De har tidligere gitt ut to CDer: Night Creatures (2008) og Inside the Beehive (2011). Så det var sannelig på tide med nok et utspill fra disse utmerkede musikere.
Opprinnelig besto bandet av saksofonisten Jørgen Mathisen, pianisten Erlend Slettevoll, trommeslageren Henning Carlsen og Ellingsen som bassist og kapellmester. Men på deres nye plate er Carlsen ute, og det drivende, gode trommeslageren Ole Mofjell er kommet med i stedet. I tillegg er Torstein Lavik Larsen kommet med på trompet, og Slettevoll spiller kun Fender Rhodes på de åtte sporene. Og om ikke det er nok, har de fått med Eira Slettevoll Ellingsen (her holder man det i familien), Jorld Slettevoll, Hans Martin Austestad og Torkjell Hovland sammen med kapellmesteren som nynnende vokalister på det fine sjettesporet «Somnius».
Og Ellingsen har skrevet fine låter, som går inn i katalogen sammen med en rekke av de relativt unge, norske bandsammensetningene som har kommet de senere årene. Det vi legger mest merke til gjennom hele platen, er Slettevolls utmerkede spill på Fender Rhodes. Det er mange av de beste keyboardistene fra 1070-tallet som har blitt spilt i Slettevolls hjem de senere årene, og referansene til både Joe Zawinuls periode med Cannonball Adderley og Chcik Corea og Return to Forever, synes jeg er åpenbar. I tillegg fungerer det fine trompetspillet til Lavik Larsen fint. Han har både det lyriske og det energiske inne, og putter det inn der det passer best. Og Jørgen Mathisen spiller, som alltid, pågående og fint tenorsaksofon.
Og bak synes jeg samarbeidet mellom Ellingsen og Mofjell fungerer ypperlig. Mofjell har de senere årene utviklet seg til å bli en av «kraftstasjonene» i den norske jazzen. Men selv om han er på plass med fine innspill her, samtidig som han holder energien oppe, så synes jeg han oppfører seg roligere her enn hva vi har hørt fra han på en god stund. Men han bremser ikke, så når han får plass og mulighet, «kliner» han til på en strålende måte. Og ved siden av han regjerer Ellingsen med fin basstone og komplett kontroll over resten av gjengen.
Bandet har valgt å kalle platen Uflaks. Men det er ingenting ved denne utgivelsen jeg vil kalle uflaks. Riktignok ser det ut som om de er blitt tatt på fersken i forsøket på å rane den gode, gamle kroneautomaten på coveret, og at jazzmusikere kanskje må gå til slike skritt for å få «smør på brødskiva». Men denne utgivelsen bør gi bandet jobber og oppmerksomhet, så ran og kriminalitet ikke lenger trenger å stå på menyen, selv om bandet nærmest er overbefolket av sunnmøringer.
Jan Granlie
Jørgen Mathisen (tenor saxophone), Torstein Lavik Larsen (trumpet), Erlend Slettevoll (Fender Rhodes), Audun Ellingsen (bass, vocal), Ole Mofjell (drums), Eira Slettevoll Ellingsen (vocal), Jorld Slettevoll (vocal), Hans Martin Austestad (vocal), Torkjell Hovland (vocal)
