Aurora er navnet på, kanskje, den største, internasjonale popstjernen i Norge i dag. Og selv om jeg ikke skal sammenligne henne med Auroa Hentunen, som vi møter på denne utgivelsen, så har de visse likhetstrekk.
Våren 2018 fikk innspillingskarrieren til den finske pianisten og komponisten Aurora Hentunen (f. 1991) en lovende start, men tidspunktet for det som fulgte var uheldig – om enn uten hennes egen skyld. Hentunens andre album Frost (2019), ble utgitt bare seks måneder før COVID-19-pandemien satte en lang stopper for hennes planlagte turneer, inkludert to allerede avtalte europeiske turneer. På grunn av de uunngåelige forsinkelsene kommer Hentunen først nå med sitt tredje album, Little Further, fem år etter det andre, og som kom akkurat i tide til at jeg fikk høre henne på Tampere Jazz Happening, første weekenden i november.
På platen har hun med sitt faste band, bestående av trompeteren Joona Kilponen, tenorsaksofonisten Ukko Heinonen, bassisten Veli-Matti Silanterä, og trommeslageren Ville Luukkonen. På platen har hun også med bassisten Linda May Han Oh, som også er vokalist på en låt og Branislav Vlaisavljević på synthbass og keyboards på to spor.
Hentunen, som lenge har vært bosatt i Nederland, beveger seg musikalsk videre fra den typiske «nordiske jazzen» som var toneangivende på hennes forrige plate, som var sterkt inspirert av pianisten Esbjörn Svensson. Mens hun nå viser hint av sin mangeårige interesse for elektronisk indiepop, som var musikken til hennes ungdom i hjembyen Lappeenranta. Hun går for øvrig enda dypere inn i popsjangeren på det andre bandet hun leder, Meow Piglet, som slapp debutalbumet Deeper i fjor med henne på vokal.
Hentunen, som begynte å spille piano som femåring, ble først interessert i jazz sent under studentutvekslingen i Nederland. Før det var hun allerede uteksaminert som musiker fra Kuopio-konservatoriet og har siden fullført en grad i musikkpedagogikk ved Jyväskylä University of Applied Sciences.
Nå har jeg lyttet meg gjennom innspillingen noen ganger, og det er litt viktig og nevne at anmeldelsen er gjort før hun spilte i Tampere. Og ut fra det jeg hører på platen, så har hun ikke helt frigitt seg fra den pop-elektronikken vi hører litt for mye av i dag. Ja da, hun skriver fine og varierte komposisjoner, men jeg føler ikke jeg får helt tak i det hun vil uttrykke med denne musikken. Den spriker voldsomt fra det relativt heftig og rocka, via synthinnslag som, dessverre, ikke forteller meg så mye, til det jeg kaller «knirkepop», som er en «lettbent» electronica-pop som høres «anorektisk» ut. Pianospillet er «enkelt» og nærmest minimalistisk, noe som fungerer aller best i det fine samspillet med Linda May Han Oh i det sjuende sporet «Gray Waves», hvor den amerikanske bassistens gjesteopptreden er fremragende.
På konsert syntes jeg Hentunen og bandet fungerte fint. Men jeg er ikke sikker på om mjusikken fungerer like fint i de litt for «polerte» omgivelsene en studioproduksjon gir. Men får du muligheten, så hør henne og bandet på konsert.
Jan Granlie
Aurora Hentunen (piano, keyboards, vocals), Joona Kilponen (trumpet), Ukko Heinonen (tenor saxophone), Veli-Matti Silanterä (bass), Ville Luukkonen (drums). Linda May Han Oh (double bass, vocals), Branislav Vlaisavljević (synth bass, keyboards)
