Trioen AVA holder til i Nederland, men inneholder musikere fra forskjellige deler av verden. Bassisten Esat Ekincioglu kommer fra Tyrkia, og har spilt med en rekke utenlandske «stjerner» som Adam Nussbaum, Alex Spiagin og John Clayton, mends perkusjonisten Seyed Pouriya Jaberi kommer fra Iran og barytonsaksofonisten Giuseppe Doronzo kommer fra Italia. Han har spilt med musikere som Joe Lovano, Chris Potter, Robin Eubanks, Paolo Fresu, Taylor Ho Bynum og Ralph Alessi, for å nevne noen. Og sammen har de laget en plate med musikk som både har Midt-Østen, Europa og USA i sjelen.
Og hele veien låter det friskt og spennende. Det er en original besetning med bass, barytonsaksofon og diverse perkusjon, som starter med den friske «Kancik Dance» som begynner stille, og hvor vi blir litt skuffet over å tenke at slik vil det fortsette. Men plutselig eksploderer det i perkusjon og barytonsaksofon og vi inviteres til en skikkelig fest.
De fortsetter med den roligere, men ikke kjedeligere «Allèst Allèst», som hele veien er intens og spennende, og kombinasjonen barytonsaksofon og perkusjon gjør seg fantastisk godt. Det er nesten litt brassband over det, men med jazz fra Middelhavet som samlingspunkt.
«Pisman» er også en relativt rolig låt, hvor bass og barytonsaksofon følger hverandre som skygger, mens perkusjonen lager en lys og vennlig bakgrunn, mens «Borders» starter med en vakker og neddempet barytonsaksofon sammen med strykebass, som har mye av Midt-Østens mystikk over seg.
En politisk låt, kanskje, hvor dagens politiske problemer i området kommer fram gjennom en dyster åpning, som nesten får noe Art Ensemblesk over seg etter hvert. Her oppdager vi for alvor hvor fint barytonsaksofonisten Giuseppe Doronzo spiller, uten å falle i fellene ved å kopiere andre barytonsaksofonister, men skape sin helt egen stemme.
Det fortsetter med «Barrio» hvor man igjen inviteres til en slangetemmers opptreden på ett eller annet torg en festaften i Midt-Østen. Dette er kanskje platas mest medrivende nummer, og fungerer svært bra med denne trioen av umake instrumenter.
Deretter følger «Ricordi», platas mest frie komposisjon, men med barytonsaksofonen som førende element, før vi får «Pol», nok en neddempet og litt annerledes låt, som har mye mer vestlig jazz i seg enn resten. Men heller ikke her klarer man helt å holde seg borte fra musikken fra Middelhavet. Dette er en låt som swinger og som ville passet perfekt på hvilken som helst jazzklubb rundt om i verden. Fint perkusjonsspill som utfordrer de andre instrumentene en del. Men de lar seg ikke affisere, og det hele blir en fantastisk «dans» fra Middelhavsområdet. Det er nesten som en låt som skulle vært gjort av Farmers Market.
Så rundes det hele av med «Mediterranean People», og blir en slags oppsummering av hele platen. Her får vi både vestlig jazz, kombinert på en finurlig måte med musikk fra Middelhavsområdet, og forteller om folket fra området, og hvor forskjellig og mangfoldig dette området i verden er.
Til sammen har AVA laget en fin plate som ko0mbinerer det lokale med det globale. Mye er ren og uforfalsket jazz som fremføres på en strålende måte, men kombinert med ektefølt musikk fra Middelhavslandene, både fra Afrika-siden og den Europeiske siden. Og samlet blir dette en ny og strålende musikk det går år og dag mellom hver gang man hører.
Jan Granlie
Giuseppe Doronzo (bs), Esat Ekincioglu (b), Seyed Pouriya Jaberi (daf, jivar, kozeh)
