Den unge, japanske pianisten Ayumi Tanaka flyttet til Oslo i 2011, for å utforske sin store lidenskap for den nordiske jazzen, og for å utvikle seg selv som musiker. Hun begynte på Norges Musikkhøgskole i Oslo, hvor hun studerte med bl.a. pianistene Misha Alperin og Ivar Antonsen som lærere. Etter kort tid ble hun en «snakkis» i det norske jazzmiljøet, og hennes inspirasjon fra den norske musikken, samtidig som hun videreutvikler og bruker sine røtter fra Japan både i komponering og improvisasjon, ble betraktet som både originalt og interessant.
Hun ble raskt en «stamgjest» på Oslos jazzklubber, og jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg påstår at hun har vært en av de flittigste gjestene på den nasjonale jazzscenen, Victoria siden hun ankom byen.
Hennes trio ble etter hvert etablert, med bassisten Christian Meaas Svendsen (Duplex, Mopti, Paal Nilssen-Love Large Unit) og trommeslageren Per Oddvar Johansen (Vigleik Storaas Trio, Close Erase, Airamero, The Source, Petter Wettre, Zanussi 5, Joshua Redman etc), to musikere som raskt forsto hvor Tanaka ville med sin musikk.
Vi får sju komposisjoner, hvor seks er komponert av Tanaka og en av Meaas Svendsen, som (nesten) alle holder seg godt innenfor den ettertenksomme, moderne pianotradisjonen som bla. ble utviklet av Paul Bley.
Det starter med Tanakas «when we were there» og avsluttes med Meaas Svendsens «kirohige», og det hele kan nesten oppfattes som en lang låt. Alt henger sammen på en fortreffelig måte, og de tre musikerne kommuniserer nærmest perfekt gjennom hele plata.
Det er nok Tanaka som er den viktigste musikeren her. Hun spiller en litt dyster form for pianospill, og styrer det hele med en sterk hånd. Musikken er ofte meditativ og ettertenksom, noe Meaas Svendsen er en mester i å tolke. Han legger seg tett opp til pianospillet, og tilfører mange interessante innspill. Og bak det hele holder Johansen det hele sammen på en strålende måte.
Innimellom, som på låten «flowers in the dust», tar Tanaka styringen med adskillig mer bestemt og hardt spill. Her viser hun virkelig hvem som er sjefen, med pianospill som ligger tett opp mot «læremester» Misha Alperin. Kanskje platas fineste spor! Og den passer perfekt inn i helheten ved at den løser opp i det meditative på en strålende måte.
Men allerede i neste låt, «cymbals» er man tilbake til det meditative. Og nå er vi mer enn klare for det, etter den litt heftige «flowers in the dust».
Meaas Svendsens avslutningslåt, «kirohige» er en nydelig ballade som skiller seg litt ut fra resten, og som er en perle.
Dette er blitt en svært hyggelig og interessant innspilling fra en importartikkel fra fjerne østen, som vil gjøre godt for det norske jazzmiljøet. Og sørg for å beholde henne i landet, og hold henne langt unna integreringsminister Listhaug. For får ikke denne perlen av en musiker bli i Norge så lenge hun vil, så er det noe fundamentalt galt ute og går!
Trioen spiller bl.a. i København i begynnelsen av mai, og da er det bare å møte opp, for dette er en trio som kan nå svært langt. Veldig, veldig bra!
Jan Granlie
Ayumi Tanaka (p), Cjristian Meaas Svendsen (b), Per Oppvar Johansen (dr)
