Det er ikke så ofte vi skriver om rene bluesalbum her på salt peanuts*. Men er det Records Store Day, så kommer det en rekke, tidligere ikke utgitt musikk, som vi gjerne skriver litt om også hos oss.
In France: Live at the Nancy Jazz Pulsations Festival (1977) er en tidligere uutgitt live-innspilling fra den legendariske bluesmusikeren B.B. King tatt opp av ORTF i Frankrike den 7. oktober 1977 og utgitt på produsenten Zev Feldmans Deep Digs-label i samarbeid med Elemental Music og INA Frankrike.
Platen er utgitt i et begrensede opplag på to 180 grams LPer med flere sjeldne bilder av Thierry Trombert, Val Wilmer, Jan Persson og flere, pluss covertekst av den franske forfatteren Jean Buzeline.
Sammen med B.B. King og hans gitar «Lucille» og vokal, får vi høre Walter King på tenorsaksofon, Cato Walker på altsaksofon, James Toney på orgel, Joe Turnet på bass og Calep Emphrey Jr. på trommer. Og for den som har opplevd B. B. King på konsert, vil nok kjenne seg godt «hjemme» i dette selskapet.
Riley B. King, eller B.B. King som var hans «kunstnernavn» ble født den 16. september 1925 i Itta Bena i Mississippi, og døde 14. mai 2015 i Las Vegas, USA. I følge musikkmagasinet Rolling Stone var han den tredje største gitaristen gjennom tidene, etter Jimi Hendrix og Duane Allman.
Han begynte å spille inn musikk i 1949, da han fikk en platekontrakt med Los Angeles-baserte RPM Records. Mange av Kings tidlige innspillinger ble produsert av Sam Phillips, som senere grunnla Sun Records. På 1950-tallet ble King et av de viktigste navnene i rhythm and blues-sjangeren, med hits som «You Know I Love You», «Woke Up This Morning», «Please Love Me», «Sweet Little Angel», og en rekke andre blueshits. I 1962 signerte han platekontrakt med ABC-Paramount Records, og i november 1964 spilte han inn albumet Live at the Regal på The Regal Theatre i Chicago.
Hans første suksess utenfor bluessjangeren var en coverversjon fra 1969 av Roy Hawkins-låten «The Thrill is Gone», som ble en hit både på pop- og R&B-listene. Samme år spilte han med The Rolling Stones, på deres USA-turné, og Kings suksess innen populærmusikken fortsatte på 1970-tallet med låter som «To Know You Is to Love You» og «I Like to Live the Love».
På denne konserten får vi 13 låter pluss en «outro» med akkurat det vi kan forvente av den salige blueskongen, med velkjente låter og et band som følger «sjefen» til døra med akkurat slik spill vi forventer av en konsert med King.
Jeg har hørt King en gang på konsert, under Moldejazz på slutten av 1970-tallet, da jeg har en følelse av at han var på topp. Og om han gjorde akkurat det samme settet da, som han gjør i Nancy, er jeg ikke sikker på. Men de store forskjellene tror jeg ikke det er. King sjarmerer som vanlig publikum «glugg i hjel» sammen med «Lucille». Han er en entertainer av rang, og de andre musikerne kommer, naturlig nok, litt i bakgrunnen. Men de bidrar i aller høyeste grad til at dette blir en hyggelig bluesskive som bluesfagfolkene sikkert vil sikle etter.
Det jeg synes er særpreget hos King er, at han ofte tar musikken helt ned når han og «Lucille» fører sine intime «samtaler». Og i disse sekvensene beviser han at han er en dyktig bluesgitarist, som vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å få publikum i sin hule hånd. Publikumsfrieri? Ja vel, men publikumsfrieri som ikke går på bekostning av det kunstneriske.
Det er stort «spenn» i låt materialet, fra de fine balladene til relativt tøft trøkk, og der han opptrer som vokalist, viser han at han ikke er verdens beste bluessanger, men det fungerer utrolig fint i sammenhengen. Dette er sikkert ikke en av B.B. Kings beste konsertplater, men den duger mer enn godt nok, når man bare vil slappe av med et glass brunt brennevin, forsikre seg om at naboene ikke er hjemme, og skru opp volumet på 11.
Jan Granlie
B.B. King (guitar, vocals) Walter King (tenor saxophone) Cato Walker (alto saxophone) James Toney (organ) Joe Turnet (bass) Calep Emphrey Jr. (drums)
