Det jeg synes er aller mest spennende med å skrive plateanmeldelser på salt peanuts* er, at man mottar en rekke plater fra musikere, som i utgangspunktet er totalt ukjente, i alle fall for meg. Det var også tilfelle da jeg mottok platen «prèludes» fra gitaristen Francesco Baiguera, bassisten Giacomo Papetti og trommeslageren Emanuelle Maniscalco. Jeg fastslo raskt at dette var musikere fra Italia, og var dermed også forberedt på hva slags musikk jeg villoe få servert ut av høgtalerne.

Innspillingen er gjort i Brescia i juli 2019, og de åtte komposisjonene er gjort av Baiguera.

Og med en gang musikken er i gang, er det noe helt annet enn det jeg hadde forestilt meg av typisk, italiensk «muskel»-jazz, slik litt for mange av italienerne gjør. Derimot får vi relativt sober jazz som nærmer seg kammerjazzen og for eksempel gitaristen Jim Hall, oppdatert til vår tid.

Baigueras komposisjoner er bygd på relativt korte fraser, som han behandler på et vakkert vis. Hans solier, for det er han som fører «ordet» på de fleste låtene, består, som i temaene, av relativt korte strofer som bygger på og utvikles på en fin måte.

Problemet med det er egentlig bare at litt for mange av låtene blir litt for like. Jeg skulle ønske mer variasjon i det han spiller, men innimellom er dette vakkert, som i tredjesporet, «Empty Water», som baserer seg på et enkelt tema, som de tre behandler på beste måte.

Og både Papetti og Maniscalco følger Baiguera med, om mulig, enda mer sobert spill. Alt er dempet og behagelig, og innimellom minner gitarspillet litt om Terje Rypdal, når han er i det mest lyriske, som for eksempel i låten «Ørnen» på «Chaser»-albumet. Men et helt album, kun med vakre «Ørnen», ville rett og slett bli i meste laget.

Fint, men litt for ensformig i lengden. Men ytterst behagelig! Og tittelen «prèludes» passer perfekt til dette albumet.

Jan Granlie

Francesco baiguera (g), Giacomo Papetti (b), Emanuele Maniscalco (dr)