Den amerikanske bassisten, Barre Phillips, startet sin profesjonelle musikalske karriere i 1960, da han flyttet fra San Francisco til New York. Senere, i 1967, flyttet han videre til Europa, og siden 1972 har han vært bosatt i Syd-Frankrike. Han har gjort relativt stor karriere som solobassist, blant annet med platene «Journal Violone», «Unacompanied Barre» og «Basse Barre», og hans duoplate, «Music For Two Basses» med Dave Holland fra 1971, var sannsynligvis den første duo-bass-platen innenfor jazzen.
På 70-tallet var han medlem av The Trio med saksofonisten John Surman og trommeslageren Stu Martin, og på 80- og 90-tallet spilte han med London Composers Orchestra ledet av bassist-kollega Barry Guy. Han har arbeidet med filmmusikk til flere filmer, blant andre, «Merry-Go-Round» (1981) og «Naked Lunch» sammen med Ornette Coleman i 1991, og han har spilt med frittgående musikere som bassistene Peter Kowald og Joëlle Léandre, gitaristen Derek Bailey, saksofonistene Peter Brötzmann, Evan Parker og Joe Maneri, samt pianisten Paul Bley, for å nevne noen.
Nå er han ute med nok en solo bass-innspilling, med tre komposisjoner (improvisasjoner) hver delt inn i flere stykker; «Quest» (Part 1-5), «Inner Door» (Part 1-4) og «Quter Window «(Part 1-4).
Det var sommeren 2016, at Phillips ringte til Manfred Eicher i plateselskapet ECM, og sa han hadde lyst til å lage et solo bass-album igjen. Eicher syntes dette var en god idé, og studiotid ble booket i Studios La Buissone i Pernes-les-Fountaines til mars 2017. Og her er resultatet. En relativt lang, meditativ og vakker bass-stund, som kanskje er beregnet mer på bass-nerdene enn på det vanlige jazzpublikum, etter min mening.
Joda, Phillips er en bassist man skal høre på. Han er ikke lenger noen «ungsau» på området (født i 1934), men han har fremdeles god kontroll på bassen og dens vesen.
De 13 delene vi får servert er vakre, og det oser erfaring og langt levd liv av strekkene. Og innimellom synes jeg det låter fantastisk av å kun høre en dyp, deilig bass, uten innblanding fra andre instrumenter. Og i likhet med for eksempel Charlie Haden, er ikke Phillips den som absolutt skal spille fort og få mest mulig toner ut av studietiden. Her foregår det meste i rolig tempo, med overbevisende kontroll, og med en sjelden teft for de enkle tonene.
Jan Granlie
Barre Phillips (b)
[amazon_link asins=’B07D8ZW49G’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’9f86c9fc-b744-11e8-a176-d38e0fd5bb40′]
