Klarinettisten Ben Goldberg kommer fra Denver, Colorado, og mange vil kanskje forbinde han med bandet New Klezmer Trio, som gjorde noen spennende plater på begynnelsen av 90-tallet med bassisten Dan Seamans og trommeslageren Kenny Wollesen. Andre forbinder kanskje hans navn i samband med plater med Trevor Dunn, Marty Erlich, Steve Lacy, i hans trio med Wollesen og Greg Cohen, med Myra Melford eller med John Zorns Masada-prosjekt. Han har også spilt med Bill Frisell, Don Byron, Ellery Eskelin, Mark Dresser, Mark Feldman, Rosewell Rudd, Steven Bernstein, Vijay Iyer, Wayne Horvitz og Zeena Parkins, så det er en kreativ musiker innenfor den nyere, amerikanske jazzen vi møter.
På denne boksen, som jeg først trodde inneholdt flere CDer, men hvor vi får en enkelt CD som er laget ut fra en bunke poetiske tekster (som alle er med i boksen) , noe som ikke minst er originalt, men som også gir melodiene en annen mening og dimensjon enn om man bare skulle høre musikken isolert.
Med seg i prosjektet har Goldman, som selv spiller Bb klarinett og contra-alt-klarinett, gitaristen Nels Cline og trompeteren Ron Miles, mens Dean Young står oppført på skrivemaskin. Det betyr at det er han som har skrevet tekstene som musikken er inspirert av.
I coverteksten forklarer Goldberg hvordan han og de andre musikerne har arbeidet med dette prosjektet: Først ble tekstene skrevet. Deretter laget Goldberg en melodi ut fra en av disse tekstene. Så samlet han bandet og spilte inn deres tolkning av dette diktet. Når denne blir innspilt, er tekstforfatteren i studio, og skriver en ny tekst til den musikalske tolkningen, uten at han vet hvilke av tekstene som blir tolket musikalsk. Og resultatet er blitt to dikt til hver melodi. Først tolket musikalsk av bandet, så med en tilleggstekst av Young. En spenstig måte å lage tekst og musikk på, spør du meg.
Musikken ligger i den akustiske og moderne delen av den amerikanske jazzen. En slags moderne kammerjazz, kanskje, gjort av fire musikere med stor evne til å lytte til hverandre og pushe hverandre til å yte maksimalt. De 12 låtene som serveres er forskjellige i form, fra nesten det kirkelige i åpningen «Demonic Possission Is 9/10ths the Law», som har fått den alternative teksten «Crown of Shivers». En majestetisk åpning som på en fin måte kombinerer det «kirkelige» med Clines spennende gitartoner som et slags grunnelement.
Andresporet, «Parthenogenesis» eller «Scarecrow with Tambourine» innledes med fint klarinettspill, før Miles kommer inn med sitt særegne kornettlignende trompetspill og Clines gitar som fungerer nesten som en bass. Det er nesten en slags oppdatert New Orleans-begravelsessalme over denne, med deilig trompetspill fra Miles. Tredjesporet, «Phantom Pains» eller «Crow Hop» er en mer sprelsk sak som nesten kunne vært gjort av Ornette Coleman. Her er det Cline som er førende musiker med en fin gitarsolo slik vi kjenner han fra andre settinger, før de to andre kommer inn og gjør dette til en deilig låt.
«A Rhythmin» eller «Ornitology» (en referanse til Charlie Parker?), er en funky sak med conta-altklarinett og et deilig trompetspill som swinger fint. Jeg kan forstå den alternative tittelen «Ornitologhy», selv om det som serveres musikalske er et godt stykke fra salige «Bird». Og her har de tatt utgangspunkt i følgende tekst: «A mallet stops a horserace. / There is a dwarf in my face. / I rewind emtiness. / It rains in my raincoat. / A glance of glitter dislodges / every cornea», som ble til «Ornitologhy» og følgende nye tekst: «See that smoke? It’s a person. / See that funny stick thing? / That’d be me lucky to be wherever / here is. Me and my spine. / Me and my billion neurons. / The sky helps. How it’s invented / in a basement and that struggling / arm in my arm chair? Just acting lost / to make me feel better about myself». Og så forskjellig kan altså en tekst bli når den er innom musikk av høy kvalitet på veien!
Det fortsetter med «Corpse Pose» eller «Dandelion Brainstem», hvor Cline både spiller åpningsriff og noen lengre linjer bak, før de andre kommer inn med et vamp-lignende spill, før vi er inne i en litt svevende tankegang under klarinettens krumspring over melodien.
Og slik fortsetter det. «Because She Missed a Test, She Introduces Me to Her Boa» er jo nesten en roman i seg selv, og får den alternative tittelen «Look Ma, My Hatchet Turnes Into a Bell». Dette er en kammermusikalsk godbit som bare så vidt henger sammen, men med små detaljer får de tre musikerne det til å låte spennende og fint. «Reality, eller «Help’s on the Way» oppholder seg også i det kammermusikalske, mens «Sub Club Punch Card» blir til «Serves 8», og er kanskje den «frieste» låten på platen. «Ant-Head Sutures» blir til tittelsporet «Good Day for Cloud Fishing» og er igjen en vamp-basert sak hvor Miles briljerer i starten over Cline og Goldbergs vamp. Tøft!
«Someone Has to Be Lowered into the Whale Skull for the Ambergis» blir til «Twitched Aglow», og er en «fri lek» med melodien som alle improviserer relativt fritt over, før et enkelt tema serveres, før de igjen lar melodien «seile sin egen sjø», og de tre spinner rundt temaet på en fascinerende måte, mens «Surprised Again by Rain» blir til «How’d You Get Here?», og som sammen nesten blir en liten novelle, og er litt ettertenksom musikalsk.
Og så avslutter de denne spennende reisen med «An Ordinary Day Somewhere», en kort finale, som i andrehånd blir til «Courtney’s Hallelujah». Et slags punktum for en fin periode i Figure 8 Recording i Brooklyn, bydelen hvor det meste av den fantastisk, kreative musikken som skapes i Sambandsstatene blir laget i dag.
«Good Day For Cloud Fishing» er et spennende prosjekt, ikke minst på grunn av måten prosjektet er laget. Med tekster først, så musikk, og så nye tekster, uten at noen av tekstene er blitt forkastet. Og musikken blir fremført av tre lekne og dyktige improvisatører som har en slags felles idé om hvor de vil med musikken. Deilig og ytterst spennende!
Jan Granlie
Ben Goldberg (Bb cl, contra-alto cl), Neld Cline (g), Ron Miles (tp), Dean Young (text, type writer)
