Pianisten og accordionisten Ben Rosenblum holder til i New York City har blitt beskrevet som «moden utover sin alder» (Sea of Tranquility), et «imponerende talent» (All About Jazz), som «kjærtegner [musikken] med all den ærbødighet det fortjener» (Downbeat). Siden utgivelsen av debuttrioalbumet, Instead (som fikk fire stjerner i Downbeat), har Rosenblum turnert mye med trioen og sekstetten sin over hele USA, så vel som internasjonalt i Canada, Europa og Japan.
Rosenblums andre trioalbum, River City fra 2018, fikk gode omtaler. Så kom hans tredje album, Kites and Strings, som var det første hvor han spilte både piano og trekkspill sammen med Nebula Project. Rosenblum har delt scene med kunstnere som Curtis Lundy, Winard Harper, Deborah Davis og Chris Washburne, samt at han har spilt med Bobby Watson, Sean Jones, TS Monk, Eliot Zigmund , og mange andre. Hans musikalske interesser strekker seg også utover jazz til å inkludere jobber på en rekke verdensmusikkscener, og musikk fra Brasil, Peru, Kroatia, Bulgaria, India, Irland, jødiske tradisjoner og mer.
På sin andre plate med Nebula Project møter vi han på piano og accordion, sammen med trompeteren og flugelhornisten Wayne Tucker, altsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Jasper Dutz, gitaristen Rafael Rosa, bassisten Marty Jaffe, trommeslageren og perkusjonisten Ben Zweig og tenorsaksofonisten og fløytisten Xavier Del Castillo. Og vi får servert 10 komposisjoner av Rosenblum, pluss Antonio Carlos Jobim og Chico Buarques «Song of the Sabiá».
Og de starter med «Catamaran», hvor jeg føler vi raskt er inne i et slags Chick Corea-landskap. Det starter med fint pianospill, før de andre kommer inn i et slags latin-landskap, som viser en utmerket pianist. Så befinner vi oss raskt i «odde» taktarter i låten «Bulgares», som både har det bulgarske og latinske trompeter i seg i en miks som fasinerer. Accordionet klamrer seg fast i Bulgaria, mens resten av bandet befinner seg i Tijuana, og kunne vært noe Stian Carstensen og Farmers Market kunne ha funnet på.
Deretter får vi en suite i fem deler med hovedtittelen «A Thousand Pepples», som starter med en nesten høytidelig «Intro», før trommene lader ab for «Road to Recollection», som er en låt som kunne vært på settlisten til flere Blue Note-artister fra 60-tallet, med Rosenblums fine pianospill i føringen. Han serverer også en fin pianosolo, før vi er over i tredjedelen, «The Gathering», med accordion inoe som kunne vært en vise laget av Alf Prøysen (!), og som i starten minner ikke så rent lite om en improvisajon rundt «Blåklokkevikua», før vi får sistesatsen «Living Streams», som (nesten) tar oss til Dollar Brand (Abdullah Ibrahim), før den glir over i et vakkert gitarparti fra den amerikanske landsbygda, før de nesten befinner seg i den vakreste i Pat Methenys landskap fra hans første ECM-plater.
Deretter følger «The Bell From Europe», som starter med strykebass som intro til en melodiøs ballade, som gjerne kunne vært norsk, eller kanskje helst, svensk, før vi får «The Village Steps», hvor vi vandrer gatelangs i det hektiske bylivet i New York, og vi merker oss det fine accordionspillet til kapellmesteren. Dette er en fin og svingende jazzlåt som har mye tradisjon i seg, og selv om jeg ikke er «blodfan» av trekkspilljazz, synes jeg dette fungerer fint.
«Lilian» er en fin «vise» som må være tilegnet en usedvanlig vakker skapning av kvinnekjønnet. Nydelig accordion- og pianospill, sammen med vakkert bassklarinettspill og deilig ensemblespill, før de er over i Jobim og Buarques «Song of the Sabiá», som må være en av Jobims mest melankolske komposisjoner. Men her får den røff behandling i starten, før det svinger fint av accordionet over bassen, og vi er akkurat der vi hadde forventet av en Jobim-komposisjon. Og plutselig er vi på en strand med mye sol og varme og lettkledde mennesker, og vi ligger der med en farget drink i hånda og med verdens vakreste utsikt.
Så avslutter de med «Implicit Attitude», som tar oss med inn i Lennie Tristanos kompliserte, rytmiske verden, hvor alt er «fryd og gammen» og vi er på plass i en jazzklubb i New York, og vi kan avslutte denne lange reisen.
For det er en lang reise vi har vært med på. Vi har vært på Balkan, i Norge (med en avstikker til Sverige), i Brasil og på den amerikanske landsbygda, før vi lander midt på Manhattan eller i Brooklyn, og vi har pådratt oss en smule jetlag og er litt forvirrede over all stilforvirringen.
Ben Rosenblum og hans Nebula Project har tatt oss med på en musikalsk reise som er variert i stiler og utrykk, og hele veien er gjennomføringen mer enn godkjent. Og det er blitt en interessant reise hvor mange inntrykk har tatt plass i kropp og sjel.
Jan Granlie
Ben Rosenblum (p, acc), Wayne Tucker (tp, flh), Jasper Dutz (as, bcl, afl), Xavier Del Castillo (ts, fl), Rafael Rosa (g), Marty Jaffe (b), Ben Zweig (dr, perc)
