Det svensk/norske selskapet AMP Music Records sender oss med jevne mellomrom plater, stort sett med musikalske sammensetninger med musikere bosatt i Norden. Men det er tydeligvis ingen regel for selskapet, for her får vi en plate med musikere som høres ut som de kommer fra Sør-Europa, med en gjestemusiker som kommer fra USA og trommeslager med Australsk pass. Og hele veien er dette musikk som like gjerne kunne vært utgitt på et amerikansk selskap som for eksempel HighNote. Det vil si, streit bebop med dyktige musikere som kan sitt håndverk.
Og det er det vi får på «Near and How». Sju låter gjort av trompeteren og flugelhornisten Joe Magnarelli, en av Bill Evans, en av Gigi Gryce, en av Frank Foster og en av Harold Arlen og Johnny Mercer.
Det starter med Mognarellis fine «Mag Pie», før vi får Bill Evans komposisjon «Show-Type Tune», som jeg ikke kan huske at jeg har hørt med komponisten. Begge disse swinger upåklagelig og fint, med vakkert spill fra Magnarelli, før vi får Magnarellis fine ballade «Ballad For Baretto».Det virker som dette er fire musikere som har funnet hverandre på en ytterst hyggelig måte, for musikken er hele veien nedpå og fin. I Gigi Gryce fine og hurtige «Nica’s Tempo», hvor vi også får en fin pianosolo fra Bruno Matrone.
Frank Fosters «Simone» er neste, som åpner med en gjennomtenkt og god trommesolo fra Adam Rache, før resten av bandet kommer inn. En typisk Frank Foster-låt, som denne kvartetten mestrer på beste måte. Deretter kommer «slägeren» «Come Rain Or Come Shine» i en relativt original og fin versjon, før de avslutter med Magnarellis «Mulgrew The Great», en låt jeg mistenker er tilegnet pianisten Mulgrew Miller, som det kom en strålende duoplate med Niels-Henning Ørsted Pedersen med, for en stund siden (https://salt-peanuts.eu/record/nhop-mulgrew-miller/). Dette er blitt en fin avslutning på platen, hvor Magnarellis trompetspill leveres med stor overbevisning.
Hele veien er musikerne bak Magnarelli er lydhøre, men det er ingen tvil om hvem som leder an i disse opptakene. Og alle sporene er hyggelige å lytte til, selv om de føyer seg vel mye inn i den litt slitte amerikanske tradisjonen. Men fint er det, og det swinger upåklagelig – hele veien. Og Magnarelli er den perfekte solisten i denne sammenheng. En, for meg, helt ukjent trompeter, men etter å ha hørt gjennom denne innspillingen noen ganger, så er dette en musiker jeg skal sjekke ut mer.
Jan Granlie
Joe Magnarelli (tp, flh), Bruno Montrone (p), Paolo Benedettini (b), Adam Pache (dr)
