Den tysk-amerikanske pianisten Benjamin Lackner ga ut flere album med sin trio før han debuterte med ECM i 2022 med utgivelsen Last Decade. Der fikk den Berlin-baserte pianisten selskap av den norske trompeteren Mathias Eick og trommeslageren Manu Katché, samt bassisten Jérome Regard. Platen fikk mye ros i den europeiske jazzpressen, og nå er han tilbake med ny plate og med, delvis, nytt band.
Trompeteren Mathias Eick er den eneste som er igjen fra ECM-debuten, i tillegg har han alliert seg med den amerikanske tenorsaksofonisten Mark Turner, den amerikanske bassisten Linda May Han Oh og den franske trommeslageren Matthieu Chazarenc, som var en del av Lackners trio før pianistens periode gikk over til ECM.
Platen inneholder 10 komposisjoner, hvorav ni er av Lackner og en av Chazarenc. Og albumet er innspilt i Studios La Buissonne i mars 2024.
Jeg er overbevist om at mange av våre følgere og lesere har sine klare oppfatninger av hva slags musikk vi får, når vi omtaler den som typisk ECM-musikk. Og med ECMs typiske «romklang-univers», som jeg føler kom med ECM-produksjoner fra Rainbow Stuido i Oslo, hvor Jan Erik Kongshaug var lydmesteren over alle lydmestere. Og på mange utgivelser, særlig med saksofonister, hørte man umiddelbart at det var ECM-utgivelser. Og mye av det samme lyd-landskapet får vi på Spindrift. Mye romklang på saksofonen, mens de andre instrumentene ikke er «plaget» av det samme «drømmelandskapet».
Og her får vi akkurat det lydbildet i førstelåten «Spindrift», hvor Turner spiller fint saksofon over piano, bass og trommer, i en lyrisk og fin komposisjon, og vi er uten tvil godt inne i ECM-landskapet. Det fortsetter med balladen «Mosquito Flats», hvor det samme lydbildet fortsetter. Og med fint spill av Turner og Lackner, før Eick kommer inn og legger seg pent på plass sammen med de andre.
Jeg husker Eick fortalte en gang, da han kom med sin første plate på selskapet, at han endret spillet sitt til å passe inn i ECM-tradisjonen. Og det har han fortsatt med, selv om han låter adskillig «friskere» i konsertsammenheng. Men på denne komposisjonen, synes jeg det låter nærmest perfekt. Eick har lagt seg til en tone som er klassisk i uttrykket, og hvor det improvisatoriske nærmer seg litt Kenny Wheelers måte å spille på, slik vi hørte det på hans ECM-utgivelser Deer Van og Gnu High. Og her er han med på å gjøre denne balladen til en musikalsk perle i ballade-tradisjonen. Det samme kan man si om det neste sporet, «More Mesa», hvor Turner og Eick følger vakkert Lackners komposisjoner i et lyrisk og relativt stille farvann.
«Chambary» er skrevet av Chazarenc, og som er en litt mer komplisert sak, hvor kommunikasjonen mellom de to blåserne skaper et fint lydbilde over kompet, og som gjør at vi spisser ørene, før vi er tilbake i det meditative og (litt) melankolske i «See You Again My Friend». Dette er, i likhet med de andre komposisjonene, litt for mye nedpå etter min smak. Men den er, i likhet med de andre låtene, vakkert skrevet og fremført. Men selv om den foregående låten var friskere i formen, savner jeg at noe av musikken går litt utenfor den lyriske og «følsomme». Det blir veldig likt fra låt til låt, noe som gjør at man begynner å tenke på andre ting mens man lytter.
Og slik er det også med «Murnau», «Fair Warning», «Anacapa», «Ahwahnee» og sistesporet «Out Of The Fog». Det er vakker musikk hele vegen, men som helhet blir musikken veldig, veldig lik, selv om spillet til Turner og Eick hele vegen er strålende. Og når Linda May Han Oh slipper til med solo, legger hun seg inn i den samme «folden».
Jeg hadde ønsket meg at en og annen komposisjon tok oss litt ut av det ytterst lyriske og «sparket» litt i skinnbeinet på oss som lyttere. Men i stedet blir man nesten litt søvnig av det hele, selv om, særlig, Mathias Eicks trompetspill er strålende gjennom hele albumet.
Den 18. januar spilte bandet med vikarene Maciej Obara på saksofon og Harish Raghavan på bass, men ellers med samme bandet, på Nasjonal jazzscene – Victoria i Oslo. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av konserten, men selv med den utmerkede, polske saksofonisten Maciej Obara som vikar, tror jeg det ble en stille og rolig affære denne lørdagskvelden i Oslo.
Jan Granlie
Benjamin Lackner (piano), Mathias Eick (trumpet), Mark Turner (tenor saxophone), Linda May Han Oh (double bbass), Mattieu Chazarenc (drums)
