Utgangspunktet for innspillingen av «Hildo» var, at den tidligere lederen for Riksscenen for folkemusikk i Oslo, Helge Skansen, tok kontakt med saksofonisten Tore Brunborg (fra Voss), og ønsket et samarbeid mellom han og vokalisten sambygdingen Berit Opheim. Brunborg med sin lange erfaring innenfor jazzen, og Opheim som en av Norges ledende folkemusikkutøvere innenfor det vokale området. Opheim og Brunborg snakket litt sammen, og kom raskt fram til at de ville ha med gitaristen Stein Urheim, trommeslageren Kåre Opheim og bassisten Steinar Raknes på et slikt eventuelt prosjekt. Opheim forteller i coverteksten at de gjerne ville ta utgangspunkt i vokaltradisjonen fra den sterke folkemusikkbygda Voss, som er anested til både Brunborg, hun selv og broren Kåre, mens Urheim (fra Bergen) og Raknes (fra Midsund utenfor Molde) begge har et tett forhold til bygda.
«Hildo» er, etter et gammelt sagn, navnet på de gamle kirkeklokkene i Vangskyrkja fra 1277, beliggende midt på Vossevangen, sentrum i Voss kommune. Disse klokkene skulle ha en helt spesielt vakker klang, og Hordane, det vil si folk fra Hordaland (eller bergenserne) ble misunnelige på den vakre kirkeklangen og ville leie klokkene til Bergen. I visa sies det at «vessene hadd’kje vit pao eige tarv», de hadde ikke forstand på å ta vare på arven sin. Men vossingene var allerede da et velvillig folkeferd, som gjene ville låne bort klokkene til storbyen Bergen.
Når de så skulle frakte klokkene til Bergen, og kom til Bolstadfjorden, måtte de over i båt. Men det ble dårlig vær, båten kantret, klokkene sank til bunn, og siden har ingen hverken sett eller hørt dem.
Dette var utgangspunktet for «Hildo», og «verket» hadde sin urframføring under Vossa Jazz i 2018. På platen fremfører de deler av «verket» vi fikk høre på frstivalen, og innspillingen ble gjort på samme sted, i Gamlekinoen, rett ved siden av Vangskyrkja, i januar 2019. Vi som var til stede på konserten under Vossa Jazz, har flere ganger etterpå snakket om at denne musikken må ut på plate. Og nå er den endelig her, så da vi puttet den i spilleren, var vi svært spente på om stemningen konserten ga i 2018 kunne gjenskapes på plate.
Det starer med trommer, saksofon og bass i introen på tittelsporet, før Berit Opheims utrolig vakre stemmer synger sagnet, etter Målfrid Vestrheim Moen med tekst av Knut Bjergås. I Opheims stemme får du nesten hele den vokale tradisjonsmusikken fra området rundt Voss og indre Hordaland (eller indre Vestlandet, som det vel blir hetende nå etter fylkessammenslåingen med Sogn og Fjordane) i en og samme stemme. Det er bare så vakkert. Og vi er rett tilbake i Gamlekinoen. Tore Brunborg kommer inn med sitt lyriske tenorsaksofonspill, som om han vil kommentere og legge til noe i det Opheim «forteller», og bak ligger Kåre Opheims lette og fine perkusjon, Raknes’ deilige bass og Urheims svevende gitarspill.
Og derfra og inn er dette en deilig reise i folkemusikken fra Voss, Sogn og Hardanger i tillegg til at de er en snartur innom Setesdal i den vakre «Venerus». Her er musikken fremført av jazzmusikere på folkemusikkens premisser, noe som har gjort folkemusikken mer tilgjengelig for jazzfolket, og jazzen mer tilgjengelig for folkemusikkfolket.
Og når de runder av med «Dingjen, dangjen, Hildo på Vangen», med deilig bass-spill av Raknes, har vi vært med på reise som har tatt oss med til den vakre Vossabygda, en drøy times kjøretur øst for Bergen. Vi har blitt tatt med rundt i området, opp på fjellet, og i noen låter føler vi at vi har blitt med på en paraglidertur oppe på Hanguren, tatt av og svevd som ørnen, og sett Vossabygda i fugleperspektiv.
Musikerne vokalisten Berit Opheim og Tore Brunborg har valgt til dette prosjektet har vært helt rett. Urheim som den som holder de lange linjene der det kreves, med nydelig og tilbakelent gitarspill, og i femtesporet, den nydelige «Jygri sit på Jutulaberg» etter Ragnar Vigdal fra Luster i Sogn, spiller han gitar som var det en langeleik, nydelig, Raknes som den solide bassist han alltid er, og som alltid leverer enten det er triojazz med Ole Kvernberg eller americana med musikere fra andre siden av havet, og Opheim som en av de virkelig kreative og gode perkusjonistene og trommeslagerne innenfor musikken som ligger og vaker mellom folkemusikken og jazzen.
«Hildo» er blitt en strålende vakker gave fra Berit Opheim, Tore Brunborg og de andre musikerne til, i første rekke det norske folk, men også til resten av verden. Og skal du overbevise noen om at denne platen er verdt hvert øre den koster, så spill første den instrumentale, og så den vokale versjonen av «Terningspelet» (spor 6 og 7), og jeg kan garantere at mottageren vil bli overbevist og løpe direkte til sin lokale platepusher og investere.
En fantastisk reise tilbake i tid, både til Gamlekinoen på Voss under Vossa Jazz 2018 og mye, mye lengre bakover.
Jan Granlie
Berit Opheim (v), Tore Brunborg (s), Stein Urheim (g), Steinar Raknes (b), Kåre Opheim (dr, perc)
