Den portugisiske pianisten, filmkomponisten og fotografen Bernardo da Costa Sassietti ble født den 24. juni 1970, og forlot vår verden dem 10. mai 2021, etter å ha falt ned fra en klippe i Guincho, Cascais rett utenfor Lisboa i Portugal, hvor han tok bilder til sin neste bok.
Han spilte først gitar, og begynte deretter å studere piano og musikkteori da han var ni år. Han ble interessert i jazz etter å ha hørt noen plater med Bill Evans. I løpet av 1990-tallet jobbet han mye i London, hvor han spilte inn tre album med Guy Barker. Anthony Minghella inviterte dem til å være gjest i Napoli Jazz Sextet i filmen «The Talented Mr. Ripley». Hans album fra 2006, «Unreal: Sidewalk Cartoon», fikk full pott i The Penguin Guide to Jazz, og ble valgt ut til «The Penguin Jazz Guide: The History of the Music i 1000 beste album». I tillegg til å spille jazz har Sassetti også komponert musikk til flere spillefilmer.
På «Culturgest 2007» får vi opptak fra en minneverdig konsert han gjorde sammen med bassisten Carlos Barretto og trommeslageren Alexandre Frazão i Culturgest Auditorium i Lisboa den 29. september 2007.
Anledningen for denne utgivelsen var at man gjerne ville feire trioens 10-årsjubileum, selv om trioen hadde spilt sammen i 12 år. Trioen var i sin beste form, og spilte spillte nærmest telepatisk, og Bernardo visste at denne konserten bare måtte utgis en gang. Årene gikk, og Bernardo fokuserte på fremtiden, planla nye album, komponerte og spilte inn, og dette liveopptaket ble mer eller mindre glemt. Med Bernardos uventede bortgang, i 2012, brukte vennene tid å lære å leve med fraværet og lytte til musikken hans. Men nå er det altså utgitt på Pedro Costas selskap Clean Feed, og det er en fin pianotrio vi får høre.
Og de starter nesten «geistlig» med svevende piano og bass i «Albertura», som nesten blir en klassisk melodi, som inneholder både klassiske elementer og jazz i den litt «sene» Bill Evans-perioden, hvor det ligger et melankolsk og ytterst lyrisk slør over det hele, som gjør dette til en nydelig melodi. Men jeg får en litt «Wayne Shortersk» følelse når lytter til denne låta, for det hele høres mer eller mindre ut som en eneste intro. Og det kan hende det er det han også har tenkt, at åpningen skal være en intro til resten. Men det er nydelig spilt fra alle tre musikerne. Og etter døyt sju minutter leverer Sassetti et nydelig tema som kunne vært hentet rett ut fra Jan Johanssons settliste, men med litt mer «heftig» bass og trommespill til at man kan sammenligne det med Johansson/Riedel og «Bop» Johansen.
«I’m thru with love» er en fin låt som starter med et drivende bass- og trommekomp, og i stedet for å legge seg på den mest naturlige oppfølgingen med å hive seg inn i det drivende kompet, som de fleste pianister ville ha gjort, legger Sassetti på noen relativt tunge akkorder, før han utvikler sin improvisasjon over i et slags Bill Evans-landskap, men med svært personlige og egne vendinger. Og med enkle hjelpemidler får han dette til å swinge storveis. Moderne pianospill over en relativt tradisjonell lest, som låter strålende.
«Reflexos» er en nydelig ballade, hvor man nesten kan høre at Sassetti er den perfekte filmkomponist. For hans spill her tar oss med ut i naturen, grønne sletter oppetter fjellsidene, og selv om Sassetti kommer fra Portugal, er det mye her som minner om landskapene vi finner mange steder i Nord-Italia. Også her er Bill Evans veldig tilstedeværende i et nydelig stykket som preges av pianoet, og det er først mot slutten de to andre kommer inn med sober tilstedeværelse. En nydelig låt!
I «Algumas coisas não mudam» (Noen ting forandrer seg ikke) tar de oss med lenger opp i fjellet, med en hurtigere låt, hvor Sassetti viser hvilken stemningsskapende pianist han er, hvor de enkelte landskapene viser seg for oss. Dette høres enda mer italiensk ut, slik vi har hørt det fra flere italienske pianister, og befinner seg et godt stykke fra hans pianokolleger i Portugal, og er nok en nydelig komposisjon som fremføres på fremragende måte. Og det særpregede ved Sassettis spill er, først og fremt, variasjonene i hver låt, og hvor mye han får puttet inn ii hver komposisjon. For her er hver komposisjon en historie som utvikler seg fint hele tiden. Her får vi også en strålende bass-solo fra Barretto, som viser at ikke kun er Sassetti man skal merke seg på denne innspillingen.
Og slik fortsetter det i «Tristeza dos dois» (tristheten til de to), nok en nydelig og melankolsk ballade hvor pianisten tar oss med ut på en drømmereise, hvor man får en følelse av å fly over landskapet. Denne fremføres solo, og må være en av de fineste balladene jeg noen gang har hørt, før vi får den rasker «Um dia através do vidro», som veldig raskt kunne blitt noe i nærheten av Chick Corea, men hvor Sassetti tar oss med forbi Corea og inn i sitt eget, musikalske rike, med strålende pianospill og pådrivende og fint komp, før de runder av med «Quando volta o encanto», som betyr «når fortryllelsen kommer tilbake», og må være den perfekte avslutningsballaden for en utmerket pianotrio. Melankolsk slik nesten bare Bill Evans var i stand til å gjøre det, og vakker som en solnedgang på en portugisisk strand en litt for varm sommerdag.
Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg ikke har lagt merke til denne eminente pianisten og hans trio tidligere. For her møter vi en pianist som er fullt på høyde med de beste innenfor jazzens verden. Hans komposisjoner er nydelige, enten det er ballader eller up-tempo-låter, hans teknikk er utmerket og hans evne til å ta lytteren med inn i et litt melankolsk og vakkert landskap, er nesten magisk. Og sammen med Barretto og Frazão ga de publikum denne septemberkvelden i 2007 en uforglemmelig opplevelse. Og nå kan vi andre, mange år etterpå, og etter at Sassetti har forlatt vår verden, ta del i denne utsøkte pianomusikken.
Stor takk til Pedro Costa og lydmannen Nelson Carvalho (som gjorde Costa oppmerksom på at konserten fantes på tape) for å ha gjort dagen adskillig mye bedre enn den i utgangspunktet var. For dette må være en av de største overraskelsene jeg har fått musikalsk på en svært lang stund.
Jan Granlie
Bernardo Sassetti (p), Varlos Barretto (b), Alexandre Frazão (dr)
