På «Broken Shadows» møter vi fire toneangivende musikere fra den amerikanske jazzscenen. Altsaksofonisten Tim Berne, tenorsaksofonisten Chris Speed, bassisten Reid Anderson og trommeslageren Dave King. Alle fire har de senere årene markert seg med en rekke strålende og spennende plateutgivelser. Berne og Speed har spilt sammen jevnlig siden 1992, og Anderson og King var to tredjedeler av bandet The Bad Plus, som har spilt sammen i mer enn 35 år.
Dette «all star»-prosjektet er oppkalt etter en Ornette Coleman-komposisjon og hedrer arven etter musikken til noen av deres idoler og mentorer. Ornette Coleman, Dewey Redman, Charlie Haden og Julius Hemphill.
I liner notene skiriver saksofonisten Branford Marsalis at «De fleste av låtene har melodier som er smittsomme og synlige. Låter du vil legge i lommen og ta dem med hjem. I en tid med låter behandlet som improvisasjonsmidler, men med dette bandet, er kjøretøyet låten», hva han nå legger i det. Men samme hva Marsalis skriver og mener, så er dette en energiinnsprøytning av de sjeldne. De fleste låtene er laget av Ornette Coleman, men vi får også to låter laget av Julius Hemphill, «Body» og «Dogon A.D.», saksofonisten vi best husker fra World Saxophone Quartet, en er gjort av Charlie Haden, og det er heller ikke hvilken som helst låt, men «Song For Ché», som er en av de fineste komposisjonene fra Haden, og «Walls-Bridges» gjort av den, etter min mening, altfor underkjente saksofonisten Dewey Redman, som mange vil huske fra blant annet Old and New Dreams Band.
Og de legger hardt ut med Ornette Colemans «Street Woman», en typisk Ornette-låt, som man også kan høre på Colemans plate «Science Fiction» fra 1971, hvor også Redman medvirker. Her får vi en nesten voldsom åpning med de to saksofonistene i front i det typiske og rytmiske temaet, før de skjener ut i hver sin retning med strålende kollektive improvisasjoner. Så følger den litt funky «Body» av Hemphill, som her, nesten, blir tolket i et Ornette Coleman-landskap. Denne var sistelåta på Hemphills plate «Flat-Out Jump Suite» som kom på Black Saint i 1980, som, mer eller mindre, var en hyllest til Coleman. Her er det igjen tett og fint spill, og vi legger merke til Andersons strålende bass-spill, før de er over i «Toy Dance» fra albumet «New York is Now» fra 1968. Dette er en strålende hyllest til Coleman, og man kan nesten høre respekten i Bernes altsaksofonspill over et ytterst drivende komp, før vi får «Ecars», også en Coleman-komposisjon fra «Ornette on Tenor» fra 1962. Denne starter med temaet unisont mellom de to saksofonistene, og selv om Colemans særegne måte å skrive låter på skinner gjennom, er det en personlig og fin hyllest vi får.
Deretter følger «Civilisation Day», også den fra Colemans «Science Fiction-utgivelse. Og vi får den i en rasende versjon hvor begge saksofonistene legger seg helt i «sporet» etter «mesteren selv», før Anderson avleverer en bass-solo det lukter svidd av, før låten utvikler seg og vi får en deilig improvisasjonssekvens med de to saksofonistene som nesten ikke kan gjøres bedre, før vi plutselig er over i «Comme il Faut» fra det strålende Coleman-albumet «Crisis». Her får vi en bass-solo som ligger helt oppå Charlie Haden. Dette er noe så sjeldens som en ballade fra Coleman, og de fire spiller den ikke så ulikt den versjonen jeg har av låten på «Crisis», selv om jeg like trommespillet til King bedre enn spillet til unge Denardo Coleman på originalen. En glimrende versjon!
Så følger Julius Hemphills «Dogon A.D.», som igjen er temmelig funky og tilbakelent. Dette var tittelsporet på Hemphills plate fra 1972 på hans eget selskap Mbari Records, og senere, i 1977, utgitt på Freedom. Dette er et godt avbrekk i alle Coleman-låtene og bringer inn Hemphills fine og funky komposisjoner, som her tolkes på en ytterst deilig måte. Deretter får vi Colemans «C.O.D.», åpningssporet på Colemans plate «Ornette at 12» på Impulse! Fra 1969. Jeg er ikke sikker på hvor gammel sønnen Denardo var når han medvirket her, men han kan ikke ha vært mer enn, la oss si 12 år. Vi år låten servert på Ornette-vis, hvor jeg synes de to saksofonistene gjør en glimrende jobb. Her slipper også King til med en fin trommesolo, før det hele går over i et «fire flate»-komp, hvor Anderson hiver seg på bassen og drar de andre inn i en herlig sekvens.
Så følger Colemans «Una Muy Bonita» som kom på single i 1960, og er en litt annerledes Coleman-låt. Litt latin i anslaget, men med strålende tenorsaksofonspill fra Speed, før Berne tar over og blir en herlig forlengelse av soloen, før vi får Charlie Hadens «Song For Ché», som ble skrevet i samarbeid med Ornette Coleman, som vi har hørt en rekke versjoner av med mange forskjellige konstellasjoner med Haden. Men den er også på Colemans «Crisis»-album fra 1969 i en fin versjon. Og den versjonen vi får her, synes jeg legger seg tett på «Crisis»-versjonen, og Andersons to bass-soloer er som «snytt ut av nesa» på Haden. Dette må være en av de vakreste jazzkomposisjonene som er laget!
Så går kvartetten mot slutten av «økta» med Dewey Redmans «Walls-Bridges». Redman spilte i en rekke av Colemans 60-talls sammensetninger, så at han er med på denne hyllesten er bare rett og rimelig. Og her får vi en versjon som ligger tett på Coleman-landskapet, før de avslutter med tittelsporet, den såre balladen «Broken Shadows» hentet fra platen «Ornette» som var nnspilt i 1971 of 72. Dette må være en av de fineste balladene Coleman skrev. Et nydelig og melankolsk tema som her blir spilt av Speed under Bernes friere improvisasjon på toppen. Og nok en gang høres det ut som det er Charlie Haden på bass. En nydelig versjon, som nesten er til å gråte av, så vakker er den.
«Broken Shadows» er blitt en nesten himmelsk flott hyllest til, i første rekke Ornette Coleman, men også til Julius Hemphill, Charlie Haden og Dewey Redman, gjort mked stor respekt fra fire av de mest spennende musikerne på den amerikanske jazzscenen akkurat nå.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Tim Berne (as), Chris Speed (ts), Reid Anderson (b), Dave King (dr)
