Plateselskapet ICP (etter Instant Composers Pool), har utgitt en lang rekke spennende plater, både med Instant Composers Orchestra og mange av medlemmene i mindre formater. En av de bærende musikerne i ICP er fiolinisten Mary Oliver, og ved deres 50-årsjubileum for et par år siden, var vokalisten Greetje Bijma solist med bandet. Pianisten Nora Mulder er en av Nederlands ledende pianister innenfor samtidsmusikken, og hun har spilt med blant andre Luis Andriessen, Richard Ayres, Willem Breuker, George Crumb, Guus Jansen og en rekke andre mer frittgående musikere i landet.
På «Picatrix» samarbeider de tre i 16 relativt korte låter, med unntak av tittelsporet som varer i drøyt 10 minutter, og det er en spennende kobling av fiolin (også hardingfele), bratsj, preparert piano og Bijmas utrolige stemme. Innimellom er det nesten vanskelig å vite om det er vokalen eller fiolinen som råder grunnen. Andre ganger gjør de låter som nesten kunne gått inn på musikal-scenen («Birds»), men stort sett beveger de seg godt innenfor det fritt improviserte. Andre ganger nærmer de seg den klassiske musikken på en original og spennende måte, som i «Donaudampfschiff», som også godt kune vært gjort av Berthold Brecht og/eller Hans Eisler og fremført i et mørkt cabaret-lokale i Berlin.
Greetje Bijma har en stemme som spenner vidt, men hun liker nok best å holde seg i mellomtonenivået, men hun går aldri av veien for å strekke stemmen, spesielt oppover i registeret. Og det er med på å gjøre hennes vokalprestasjoner nesten uvirkelige. Oliver er en fiolinist og bratsjist som går sine helt egne veier i måten å spille på, og spesielt spennende synes jeg det er, at de timene hun hadde på Ole Bull-akademiet på Voss, for en del år tilbake, har båret frukter, slik at hun i dag også trakterer det særnorske instrumentet hardingfele (fiolin med understrenger) som i det tiende sporet «Wally Wally», som er en kombinasjon av norsk folkemusikk (på grunn av hardingfela) og en britisk melodi fra mellomkrigstiden. Kanskje platas fineste og mest spennende spor.
Og Nora Mulder, som er et nytt bekjentskap for meg, føyer seg perfekt inn i trioen med original og kreativ behandling av pianoet. Jeg kan ikke komme på noen som kombinerer den «gale» nederlandske jazzen med moderne samtidsmusikk på samme måte som henne.
Mange av låtene er korte, og er mer som fragmenter enn fullt utviklede melodier, men de er med på å sette høye forventninger til hva som vil følge. Og forventningene blir oppfylt i stor grad på denne platen. De tre musikerne har tydeligvis et nært og godt forhold, og kommunikasjonen dem imellom er strålende. Og når de avslutter med Mary Olivers «Whistler’s Daughter», som på mange måter oppsummerer hele platen, er i alle fall denne anmelderen mer enn fornøyd.
Dette er blitt en plate for spesielt interesserte, men ikke mer enn at de fleste med relativt åpne ører bør kunne ha stor glede av musikken som fremføres. Det er kreativt fra start til mål, og de tre musikerne beviser at de er i fremste rekke når det gjelder utøvelse av musikk i grenselandet mellom samtidsmusikk og frittgående jazz.
Jan Granlie
Greetje Bijma (v), Nora Mulder (prep p), Mary Oliver vio, viola, hardanger vio)
