I serien med tidligere ikke utgitte opptak fra jazzens mestere, har Elemental Records nesten gjort det til en vane å utgi ukjente opptak med pianisten Bill Evans. På Record Store Day har de, nesten hvert år, lansert en ny innspilling med den glimrende pianisten, senest opptak i større og mindre formater fra Danmark. Men nå er turen kommet til Kongsberg Jazzfestival og konserten i «Sitronpressa», Kongsberg kino, under festivalen i 1970.
Kongsberg-festivalen har helt siden de første årene tatt opp en rekke av festivalens konserter i utmerket kvalitet, som i den senere tiden er digitalisert i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, og opptaket med Bill Evans Trio med bassisten Eddie Gomez og trommeslageren Marty Morell, fikk publikum oppleve trioen i særdeles god form. Evans selv, som var på god vei ut av sin rusavhengighet, var spesielt sensitiv for publikum, noe som ga ny energi inn i låtene. Han har uttalt at «This is an excellent audience, and it’s weird to think that a little place like Kongsberg can hire musicians from all over the world just because they like jazz here. I admire the enthusiasm of the organizers, who do all of this without earning a penny for it … These days here in Kongsberg have really meant something to me. It’s a beautiful place, and I’ve been able to relax».
Her får vi 79 minutter og 33 sekunder med 13 låter, både egne komposisjoner og låter andre har gjort kjent innenfor jazzens standard-settliste. Og de starter med Arlen og Mercers «Come Rain Or Come Shine». Og herfra og til de avrunder med Miles Davis-komposisjonen «Nardis» er dette et fint opptak med en av våre pianofavoritter. Og selv om denne trioen aldri ble en av våre favoritter blant Evans trioer, så holder seremonimester Evans oss i ånde gjennom hvert sekund i denne drøye timen.
Evans sitt spill er, som alltid, nydelig. Eddie Gomez slipper til med flere fine soloer, mens Morell holder det hele sammen på en fin måte. Evans spill har klare klassiske kvaliteter i hvordan han legger akkordene og lar fingrene leke over tangentene på en gjennomgående litt melankolsk måte. Hans spill er det mange pianister som har forsøkt å kopiere eller legge seg tett på, men jeg synes (nesten) ingen har klart det godt nok. Den jeg mener kommer nærmest, er den norske pianisten Egil Kapstad, som hadde mye av den samme tilnærmingen til det melankolske i sitt spill. Nesten uansett hva Evans spilte, fikk vi en «høstlig», melankolsk stemning som alltid har tiltalt meg.
Selv om ikke denne konserten fra Kongsberg jazzfestival er hans aller beste, så føyer den seg godt inn i en rekke nydelige plater fra pianisten. Så kan festivalarrangørene på Kongsberg og i Molde, starte diskusjonen om det var Kongsberg-konserten i 1970, eller Molde-konserten i 1980, som var den beste av de to.
Her beviser de kreative sjelene som startet Kongsberg-festivalen, med festivalsjef Per Ottesen og lydtekniker Kristian Ludvik-Bøhmer, hvor viktig det er for jazzhistorien at festivalene (og jazzklubbene) dokumenterer konsertene for ettertiden, med utmerkede, tekniske opptak. Dette er noe kulturmyndighetene bør minnes på gang på gang, helt til de stiller økonomiske midler til rådighet, for at slike opptak kan gjøres.
Jan Granlie
Bill Evans (piano), Eddie Gomez (double bass), Marty Morell (drums)
