Plateselskapet Jazz Images har den senere tiden utgitt en rekke jazzklassikere med nye covere med bilder tatt av kjente fotografer, og denne gangen er det kommer til pianisten Bill Evans, som er blitt fotografert av jazzfotografen William Claxton.
«Explorations» var Bill Evans fjerde album som leder, og hans andre med stjernekompet Scott LaFaro (bass) og Paul Motian (trommer). Det første med trioen var «Portrait in Jazz», som ble innspilt 28. desember 1958, mens «Explorations» ble innspilt den 2. februar 1961. Tidligere hadde Evans gjort «New Jazz Conceptions» (1956) og «Everybody Digs Bill Evans» (1958) (salt-peanuts.eus anmeldelse av den kan du lese HER,) begge blant jazzens virkelige klassikere.
Denne gjenutgivelsen inneholder hele den originale «Explorations» pluss seks spor fra «Portrait in Jazz». Det vil si at vi får albumet uten «Come Rain Or Come Shine», «Autumn Leaves» og «Witchcraft», noe som sannsynligvis har noe med hvor mye musikk det er mulig å presse inn på en CD, uten å forringe lyden. Den originale «Explorations» er gjenutgitt tidligere, blant annet på Riverside i 2011 som dobbeltCD med ikke mindre enn 13 bonusspor (!).
På denne versjonen før vi 15 strålende spor med en av jazzhistoriens beste pianotrioer. Vi får Scott LaFaros ytterst stødige bass-spill som både er lyttende og førende for de andre musikerne, Paul Motians eminente og lydhøre trommespill, og Bill Evans i storform ved tangentene.
Jeg tar meg av og til i å lure på hva som egentlig foregikk inne i hodet på Bill Evans mens han satt på pianokrakken og spilte. For hans spill er helt særegent. Det er ingen som har klart mesterstykket å kopiere han, selv om svært mange har forsøkt. Hans akkordføringer og melodilinjer i improvisasjonene er svært logiske, men det er kun Bill Evans som har klart å lage så bra musikk ut av det.
Jeg hørte Bill Evans en gang på konsert. Det var på Moldejazz i 1980, hvor jeg egentlig ikke hadde billett, men med hjelp av en halv flaske cognac som smøring av en som ville glede sin fru med konsert, men valgte annerledes, overlevert og drukket utenfor Molde Kino rett før konserten, hadde jeg billetten i min hule ånd. Og jeg fikk oppleve en av de største konserter jeg noen gang har hørt.
Men det var kun kort tid før Evans forlot denne verden. Jeg synes å huske at konserten var den 4. august, og Evans døde den 15. september, så det var en av hans siste opptredener overhode.
Men tilbake til «Explorations». Det starter med «Israel» av John Carisi, og slutter med Miles Davis og Bill Evans’ «Blue in Green» fra «Portrait in Jazz»-platen. Og hele veien er dette fantastisk triomusikk som rett og slett ikke kan beskrives med ord. Den må lyttes til.
Hele veien får vi Evans utrolig vakre og lyrisk spill som savner sidestykke. Evans spill er gjenno0mgående melankolsk og ettertenksomt, noe både LaFaros fine bass-spill, og Motian deilig trommer, støtter godt opp om.
Når trioen spiller en ballade, som det er mange av på dette albumet, er det ingen som gjør de det etter. Hvis man for eksempel hører på Evans bidrag til for eksempel Miles Davis’ legendariske «Kind of Blue» så oppdager man hvor mye av musikken som hviler på hans pianospill, men det er nok på noen av hans plater i eget navn, for eksempel de som er nevnt over, at jeg synes han kommer best til sin rett.
Evans var vel aldri noen helsefreak, eller en som passet altfor godt på kroppen sin. Allerede i 1958 startet hans stoffmisbruk, og allerede i 1963 begynte misbruket å gå ut over hans pianospill. Men han kjempet i mot. Og i 1963 var han alene i studio og spilte inn en del sololåter, mest fordi han trengte penger til heroin. Men selskapet nektet å utgi musikken, og musikken kom ikke ut før i 1983, under titlene «The Solo Sessions» volum 1 og 2, to plater det er verdt å sjekke ut.
Men her er vi i starten av hans misbruk, og det er tydelig at stoffmisbruket ikke har hatt altfor stor innvirkning på hans spill. For dette er musikk som bør finnes i ethvert møblert hjem, og den bør spilles om og om igjen, for dette er musikk som gjør deg ettertenksom, glad, melankolsk og deilig avslappet, og jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å høre ham live, takket være en halv flaske, relativt uspennende cognac, før han rakk å forlate denne verden.
Jan Granlie
Bill Evans (p), Scott LaFaro (b), Paul Motian (dr)
