Bite the Gnatza, er et nederlandsk band som, mer eller mindre permanent, har holdt på i mer enn 20 år, og mesteparten av tiden med de samme musikerne. Alt er forankret solid i den friere delen av jazzen i Amsterdam, hvor vi i løpet av disse årene har fått noe av den mest kreative musikken i Europa.
I bandet finner vi trombonisten Joost Buis, klarinettisten Michel Duijves, pianisten Frank van Bommel, gitaristen og banjoisten Paul Pallesen, altklarinettisten og sopransaksofonisten Steven Kamperman, trommeslageren Alan Purves og bassisten Meinrad Kneer, og vi får ni låter, alle skrevet av Pallesen.
Nå er det lett å sammenligne et slikt band av veteraner fra Amsterdams «frittgående» jazzscene med band som Instant Composers Orchestre, Willem Breuker Kollektief og andre innenfor plateselskapet og kollektivet ICP. Og selvsagt er det mye her som ligner. Bandet består av en gjeng musikere som har minst ett ben innenfor den frie jazzen, og resten innenfor musikk hvor det kreves at man er rasende gode lyttere og notelesere.
Og jeg synes virkelig dette prosjektet er en god forlengelse av hva de forannevnte holdt/holder på med. Det er hele veien en blanding av freejazz og cabaret-lignende fri improvisasjon, samtidig som de ni komposisjonene fungerer fint i sammenhengen. Som at man i det cabaret-lignende andresporet, «Zonnetje watertje windje» pluteselig får en banjosolo, før sopransaksofonisten leverer en solo som kunne gått rett inn i Instant Composers Orchestra, og mer enn gjerne kunne vært komponert av Misha Mengelberg.
Det er hele tiden morsom musikk, men ikke slik at det blir tilgjort. Teatermusikken ligger tett på hva disse holder på med, og det blir en ren fornøyelse å høre på.
I noen spor bringes gitaren til Pallesen i front, noe som skiller dem fra de vi har nevnt tidligere, men da resten av bandet kommer inn, er vi godt inne i den deilige, nederlandske «galskapen».
Fjerdelåta, med tittelen «From D to G to A to D», er en saktegående blues hvor vi får svært originalt gitarspill, som er noe av det mest alternative bluesspill jeg har hørt siden Eugene Chadbourne, og i swinglåta «Don’t mess with Miss Maison Moderne», er det like før det hele ramler sammen, men de holder det akkurat innenfor, med utsøkt musisering, og en deilig sopransaksofonsolo, før de avslutter med den «seige» «Good bike Fair Wheel», som tar det hele ned til en deilig avslutning.
Dette er blitt en plate som føyer seg godt inn sammen med mye av den andre, ytterst kreative musikken vi har fått fra Nederland de siste 30-40 årene. Og et fellestrekk med disse bandene, synes jeg er den store mangel på selvhøytidelighet som forefinnes blant disse musikerne. Her tror jeg det er mye latter og moro både på konserter og i studio, og denne løssluppenheten kombinert med ytterst dyktige musikere, er med på å trekke oss som lyttere inn i et spennende og kreativt lydlandskap vi kan leve lenge på.
Jan Granlie
Joost Buis (tb, lapsteel), Michel Duijves (cl, bcl), Frank van Bommel (p, celesta, harm), Paul Pallesen (g, bjo), Steven Kamperman (acl, ss), Alan Purves (dr, perc), Meinrad Kneer (b)
