Bassisten Bjørn Marius Hegge, er en av de mest aktive bassister av den yngre generasjon i Norge i dag. Han har sitt eget band Hegge og sin egen trio. Han har sete i Trondheim, og er en aktiv herre i markedsføringen av seg selv og sin musikk, noe ikke altfor mange, norske musikere er så gode til.
Med seg i sitt prosjekt «Ideas» har han de to tyskerne, trompeteren Axel Dörner og bassklarinettisten Rudi Mahall, halvtyskeren (nordmann med bosted i Berlin), pianisten Håvard Wiik og trommeslageren Hans Hulbækmo. Og sammen gjør de åtte låter signert Hegge.
Musikken liggfer i et moderne landskap, ikke veldig langt unna andre band som for eksempel Atomic, hvor både Wiik og Hulbækmo er medlemmer, Cortex, Friends & Neighboors og andre, relativt unge, norske band med suksess også utenfor 12-milsgrensa.
Låtene, fra åpningssporet «4th Die Mänchen» til avslutningen som er samme låta i et alternativt take, har dette energiske som kjennetegner mange av de «nyere» banda i Norge, og til dels i Sverige. Men jeg synes denne konstellasjonen lykkes bedre enn mange av sine kolleger. Ikke minst på grunn av de drivende og energiske komposisjonene til Hegge. I tillegg er både den tyske frontlinjen, med Dörner og Mahall utmerkede ensemblemusikere og, ikke minst, solister. Og bak dem hamrer Wiik over pianotangentene med en energi som kunne vært Thelonious Monk verdig. Hans solo på åpningssporet er formidabel, og han lar det ikke bli med det. Han er hele tiden på «hugget» og pusher de to blåserne nesten til bristepunktet med hele tiden å være i forkant av begivenhetene, og hele tiden dytte og pushe de andre musikerne framover. Det samme gjelder også Hulbækmos trommespill, som er kreativt og helt framme på tuppa, og hele tiden er solid på plass.
Og bak det hele styrer Hegge «butikken» med solid og litt tungt spill. Jeg har en sterk formening om at Hegge har en god samling med plater hvor basskollega Charles Mingus er avbildet på coveret. For det virker som Hegges bassfilosofi springer direkte ut fra folk som Mingus. Innimellom høres han rett og slett ut som Mingus’ forlengede arm i spillet.
Og når man hører det lyriske tredjesporet, «A Piece», vor Håvard Wiik spiller hovedrollen, så ser man storheten både i Hegges spill og komponering, og i Wiiks pianospill. I fjerdesporet, «Four Octaves (No more)», får Hulbækmo utfolde seg, noe han gjør på en fremragende måte, før den deiligE og swingende «Diezzelloni», som kunne vært hentet direkte ut av et av Mingus sine workshop band. Omtrent slik de låt i 1964, da de gjestet Oslo og Universitetets Aula. Også her briljerer Wiik med strålende pianospill, før vi får den mer frittgående «Repeat», hvor de to blåserne ko0mmuniserer flott og resten av bandet pusher og dytter de to framover, så det er like før de ramler utfor scenekanten.
Deretter avslutter de med to alternative takes, først «Four Octaves (No More» og til slutt åpningssporet, «4th Die Mänchen», to fine versjoner av to spor vi gjerne hører i en rekke variasjoner.
Bjørn Marius Hegge og hans kumpaner, har med «Ideas» laget en strålende innspilling, som trekker historien fra den gryende freejazzen fra begynnelsen av 60-tallet til nåtiden, og presenterer historien med nye tilnærmingsmåter og nye ideer, men uten at man får mulighet til å fortrenge, kanskje den mest interessante delen av jazzhistorien.
La for all del ikke dette bli et engangstilfelle, Hegge. Hold dette laget samlet, for et tøffere band på jazzklubb en sen kveld, skal man lete en god stund etter!
Jan Granlie
Bjørn Marius Hegge (b), Axel Dörner (tp), Rudi Mahall (bcl), Håvard Wiik (p), Hans Hulbækmo (dr)
