«Förlust & rädsla» er den svenske bassisten Björn Petterssons andre utgivelse i eget navn. Hans forrige, «Grabowski» kom ut i juni 2020, og gikk, dessverre, oss hus forbi. For det er en fin plate han har gitt oss denne gangen.
Pettersson er født og oppvokst i Malmö, og bor i Göteborg, hvor han fungerer på det relativt harde frilansmarkedet. Med seg på sin nye utgivelse har han vokalisten Agnes Åhlund, pianisten Christian Berg, bratsjisten Alma Möller og trommeslageren Anton Jonsson, mens Sanne Petersson er med som «telefonstemme» i en samtale, sannsynligvis med Pettersson i det sjuende sporet «syrran», hvor de to ikke er helt enige om alt.
Musikken er omtrent så typisk svensk, som vi andre skandinaver forestiller oss den. Det er melankolsk visejazz som passer perfekt en ettermiddag etter at solen har stekt våre velfødde kropper hele dagen, og vi blir søvnige og passer best horisontalt i skyggen. Gjennom de 14 låtene er det vokal og piano som stort sett fører an, med kapellmesterens bass som en god bakgrunn.
Men går man inn i tekstene og lytter spesifikt til hva Åhlund synger, så oppdager vi en verden som ligger litt bortenfor «Emil», «Bakkebygrenda» og «Pippi», som er selve begrepet på svensk hygge og kos sammen med denne type musikk. Her får vi tekstlinjer som «om du vill ha ett lyckligt liv min kära / gå härrifrån och se dig aldrig om», «jag tror på rynden och dess tomhet / jag tror på mina svaga lungor / tror på hatet och frykten / från allt det der», «jag älskar smärtan av sten och is / när den smeker min kala hus», «om natten strömmar helvetet / för oss med drömmar kvar», og aller sterkest blir låten «visst är det tungt att leva nu?», eller den like sterke «jag vill slåss och jag vill bli slagen». Og det er Pettersson som har laget alle tekstene, som gjennomgående er sterke, og som blir en spennende og litt skremmende kontrast til den «lette» musikken.
Jeg tror ikke denne musikken kunne vært laget noe annet sted enn i Sverige. Musikalsk er det klare spor til musikken vi fikk fra Jan Johansson og Georg Riedel, samtidig som det er mye av den melankolske delen av den svenske folkemusikken i det vi får høre. Men sammen med tekstene blir dette en helt annen opplevelse, som jeg tror Pettersson har tenkt nøye gjennom. At kosen skal få seg en smell mens vi lytter.
Det tar litt tid før jeg blir helt fortrolig med vokalen til Åhlund, for den inneholder (nesten) i overkant mye høy sopran, men hun mestrer de høye tonene på en utmerket måte, og gjør musikken og, særlig tekstene troverdige. Og etter at ørene har kalibrert seg mot hennes lyse stemme, finner hun sin plass i bandet. Og pianospillet til Christian Berg er akkurat slik det skal være i denne musikken. Lekkert, delikat og folkemusikkaktig. Og Möllers brasjspill glir nesten umerkelig inn i sammenhengen, og i solopartiene fungerer det nærmest perfekt, sammen med et fint og sparsommelig trommespill fra Jonsson.
Når jeg lytter gjennom platen får jeg en fornemmelse av den svenske vokalisten Sofia Karlsson, som er enda mer inne i folkemusikken enn her, men det er noe med den lyse stemmen som ligner.
Dette er blitt en spennende plate som kommer til å bli silt mye i tiden som kommer, og vi forhåpentligvis får en god og varm sommer. Så kan vi enten nyte den fine musikken, eller feste oss ved de til dels sterke tekstene, som får oss til å sette den kalde hvitvinen i vrangstrupen mer enn en gang. Innspillingen er gjort i Christinae kirke i Allingsås og i Bunkern i Göteborg i juni og september i 2021, og mens de oppholdt seg inne i kirken og i bunkeren, kan man nesten høre at musikerne lengter ut i solen.
En sterk plate!
Jan Granlie
Agnes Åhlund (v), Christian Berg (p), Alma Möller (viola), Björn Pettersson (b), Anton Jonsson (dr), Sanne Petersson (telephone voice)
