Den amerikanske trommeslageren Jim Black har de senere årene vært å høre med en rekke spennende prosjekter. På Intakt Records har han tidligere utgitt platen «The Constant» med sin trio, bestående av Elias Stemseder (som også medvirker på «Mala Mute») og bassisten Thomas Morgan.

På «Mala Mute» har han, i tillegg til Stemeseder, alliert seg med den islandske tenorsaksofonisten Óskar Gudjónsson og bassisten Chris Tordini (som vi kjenner fra flere utmerkede plater på PI Recordings-etiketten), som serverer oss 13 låter komponert av Black.

Nå har jeg fulgt Black gjennom flere år, og har latt meg imponere over hans tette og fine trommespill, blant annet sammen med Chris Speed, Tim Berne og andre, men jeg må si at jeg blir litt skuffet over det jeg får høre på «Mala Mute».

Jeg synes rett og slett den musikken vi får servert, rett og slett blir for «slapp i fisken». Det virker som om Black har ideene inne, men at musikerne ikke får det ut i studioet. Óskar Gudjónssons tenorsaksofonspill er altfor slapt, og Stemeseders keyboardspill hadde passet bedre på en «chill out»-café enn på mitt stereoanlegg. I tillegg synes jeg ikke Chris Tordini bidrar med mer enn akkurat det forventede i sin omgang med den elektrifiserte bassen.

Hele platen virker søvndyssende, og det finnes ikke snev av trøkk eller energi i det som leveres. Det kan hende at Black og hans medmusikanter, med denne platen, rett og slett vil bli spilt på hippe cafeer og steder hvor man ikke lytter til musikk, men kun har den som bakgrunn, og da har de lykkes overvettes godt. For jeg vet at flere av disse musikerne har det meste i seg til å spille tapeten av veggene. Det er bare så synd at de ikke viser det her.

Og det er synd, for Jim Black er en trommeslager som jobber og jobber for å få det hele til å swinge og fungere, men jeg synes det hele forsvinner i uinteressant muzak-lignende tøv, noe som hverken Black eller plateselskapet pleier å levere.

Jan Granlie

Jim Black (dr), Óskar Gudjónsson (ts), Elias Stemeseder (keys), Chris Tordini (b)