Bliss Quintet, med bakgrunn av jazzlinja ved NTNU i Trondheim har, den senere tiden, blitt et spennende tilskudd til det norske jazzmiljøet. Bandet består av Oscar Andreas Haug på trompet, Zakarias Meyer Øverli på saksofon, Benjamin Gisli Einarsson på piano, Gard Kronborg på bass og Rino Sivathas på trommer, og bandet har siden starten spilt blant annet på Nasjonal Jazzscene, Victoria i Oslo, Dølajazz på Lillehammer, Canal Street-festivalen i Arendal og på Christiania Jazzclub i København. I tillegg var de med på 2020 Nordic Showcase under Oslo Jazzfestival i 2020.
Nå er debutalbumet deres ute, og det er ingen tvil om at dette er en kvintett som føyer seg godt inn i rekken av spennende, nye jazzensembler som har sitt utspring i Trondheim. Komposisjonene er relativt jevnt fordelt mellom musikerne, med trompeter Haug som den med klest komposisjoner.
Og de starter med hans «Dramaqueen» som tatt opp under en konsert på Dokkhuset i Trondheim den 4. juni 2021. Og etter en spennende åpning med trompet og saksofon, «tar det av» når de andre musikerne kommer inn, og vi får en fin pianosolo av Einarsson. Han er moderne i uttrykket, og minner meg både om Cecil Taylor og flere «avarter» av han, men kanskje aller mest med spill tett på Don Pullen. Og dermed er de i gang med en plate preget av energi, pågåenhet og fint spill fra de unge musikerne.
Haugs «Jamvekstmoll» er mer – mollstemt – men med nesten like mye energi i «frasparkene», og her merker vi oss fem musikere med personlighet og et eget, spennende uttrykk, som har mye av den nyere jazzhistorien i seg – særlig den norske og skandinaviske, men musikken er personlig, kreativ og fin.
«Det finnes kråker nok» er gjort av Øverli, og er nok en litt melankolsk sak, denne gangen mer i balladeformen, Her er det komponisten som «fører ordet» i en låt som passer perfekt til hans tone i saksofonen og hans fine solospill, og bak komper piano, bass og trommer på en fremragende måte. Og når Haugs trompet kommer inn og overtar solistrollen, går det nesten sømløst fra saksofon til trompet. Fint.
«When in Michelbach» er skrevet av Haug, og tar oss litt tilbake til starten av platen med en komposisjon hvor temaet er relativt komplekst og hvor hele gjengen er solid på plass. Stemningen endres litt da bass, piano og trommer «bryter» litt, men energien er fremdeles på plass, og vi får en energisk trompetsolo, og bak koker det. Men når Einarssons piano overtar, tas vi med inn i en vakker og lyrisk sekvens, som skiller seg fra resten på en fin måte. Men da blåserne igjen melder seg på banen, er vi tilbake til det energiske og det litt komplekse temaet, før Øverli avleverer en nesten «Coltransk» tenorsaksofonsolo.
Så er vi over i «Bass Intro» av og med Gard Kronborg, med en litt «stram» tone i bassen, som nesten kan høres ut som fingerspill på en cello innimellom. Denne går sømløst over i «Bodas De Prata» som er den eneste låten på platen som ikke er skrevet av bandmedlemmene, men av den brasilianske gitaristen Egberto Gismonti og den brasilianske poeten Geraldo Carneiro, som er tittelsporet på Gismontis plate med samme navn. Dette er også en litt lyrisk ballade, men siden den gjøres av nordiske musikere, får man ikke den samme eksotiske følelsen som når Gismonti gjøre den. Men det er like fint for det. Et vakkert og litt avvikende innslag, før de avrunder med Rino Sivathas lyriske «Blissin’», som er en typisk «sistelåt», hvor publikum kan lene seg rolig tilbake og nyte samspillet og den enkelte musikers fine solistbidrag.
Musikken kan innimellom minne en del av hva band som Cortex og Friends & Neighbors holder på med, men samtidig dukker også Atomic opp i bakhodet, og som arvtagere til disse banda fungerer Bliss Quintet perfekt. Men samtidig har de en lyrisk åre i bandet som av og til kan savnes hos de jeg sammenligner de med. Og her utmerker de fem seg med nydelig spill som ikke så veldig mange andre her i Norden gjør dem etter.
En overraskende fin debutplate!
Jan Granlie
Oscar Andreas Haug (tp), Zakarias Meyer Øverli (s), Benjamin Gisli Einarsson (p) Gard Kronborg (b), Rino Sivathas (dr)
