Saksofonisten og bandlederen Bo van der Braaf, er det mange som kjenner fra bandet i Company, som har holdt det gående i en rekke år, og som fremdeles er aktive på jazzscenen og med plateutgivelser (deres seneste vil bli anmeldt om ikke lenge). Men her og nå er vi på spillestedet Brebl i van der Graafs hjemby, Nijmegen i Nederland. Det er den 20. februar 2022, og Nederland har akkurat åpnet opp for konserter og sosiale sammenkomster etter pandemien. Da var van der Graaf raskt på pletten og inviterte med seg vokalisten Annelie Koning, fiolinisten og bratsjisten George Domitriu, bassisten Dien Nijland, pianisten Albert van Veenendaal og trommeslageren Makki van Engelen til et «møte» hvor mottoet var «Do whatever you want».
Og med det utgangspunktet er det en variert og spennende utgivelse i den friere improvisasjonens deilige landskap vi blir invitert med på. Men hvor fri musikken egentlig er, kan man kanskje stille spørsmålstegn ved. Det samme med tittelen på plata. For dette er ingen enveisbillett til noe sted som helst. Dette er frisk og freidig, nederlandsk jazzimprovisasjon, hvor musikerne henter ideer og inspirasjon fra flere kjente kunstnere, men hvor det er mange åpninger for spennende og interessant samspill.
Og de starter med, kanskje, den komposisjonen som nærmer seg mest den tibetanske musikken på platen. Det er nok også derfor dette er tittellåten, og den blir styrt av pianisten Albert van Veenendaal, som trakterer preparert piano og bjeller, sammen med spenstig og nesten opera-aktig vokal fra Annelie Koning, før de andre musikerne kommer inn og det hele utvikler seg til en drivende og fin låt litt i den friere 60-tallstradisjonen med vand er Graaf i «førersetet».
Deretter får vi Konings «Coctail Party». Dette er en tekst av T.S. Elliot, som hun resiterer over noen småkommentarer fra de andre musikerne. Hun resiterer omtrent som vi har hørt Lourie Anderson gjøre det på sine tidligste utgivelser, på en rytmisk, musikalsk og spennende måte, før hun fortsetter med Gertrud Steins tekst «If I Told Him, A Completed Portrait of Picasso», som er en duett mellom henne og van Veenendaal. Fremdeles et lite stykke i nærheten av Anderson, men mer fritt improviserende, omtrent som danske Randi Pontoppidan eller kanskje amerikanske Jeanne Lee.
Så følger «Duet» mellom van der Graaf og George Domitriu, hvor saksofonisten starter med å legge en idé før Domitriu kommer med «innspill», og det er som de to har en diskusjon mellom saksofon og bratsj. Spennende! Men blir de enige til slutt? Det er slett ikke godt å si. Men en fin kommunikasjon mellom de to er det hele veien.
Så er det bassist Dien Nijland som får bestemme. Her tar de utgangspunkt i Matsue Bashõ sin tekst «Sitting quietly, doing nothing. Spring comes, and the grass growes, by itself». Låten er visstnok skrevet av Nijland, og har fått tittelen «Up there Down here», og er en fin ballade, hvor bass og piano starter. En låt som passer fint til Bashõs tekst, selv om de fleste musikerne er medvirkende her, men med bass og piano i fronten. Her får vi fint spill mellom de to hovedpersonene, og med trommer i tillegg, blir dette en drivende og fin sak, som utvikler seg til et «kok», hvor også bratsjen blander seg inn før Koning kommer inn med teksten, som nesten burde være en leveregel for mange av oss.
Så følger enda en duo. Denne gangen med van der Graaf på altsaksofon og trommene til van Engelen, i en fin og relativt 60- og 70-talls friimprovisasjon som nesten kunne vært gjort på en av «Loft-konsertene» i New York. Fint og energisk spill av begge, og deilig kommunikasjon og samtale, før vi får en duett mellom Koning og Nijland, med teksten «Blue Crystal Fire» av Robbie Basho. Spennende, improviserende vokal og fint bass-spill. Deretter følger Steve Reich sin komposisjon «Violin Phase» i en deilig versjon med fiolin og vokal i front over bass. Her får vi en energisk og drivende versjon som svinger overraskende mye, til å være en Reich-komposisjon. Men jeg er overbevist om at Reich ville ha elsket denne versjonen. Samtidig som det svinger hemningsløst, er det mye minimalistisk og gjentagende i fremførelsen som fascinerer.
Så er det van Veenendaal og van Engelen sin tur til å duellere. Og her blir det friere. En fritt improvisert duo hvor de to utfordrer hverandre på en utmerket og heftig måte, før vi får van der Graafs «Shinjuku» dedikert til John Coltrane. Denne har han tidligere laget en hel plate rundt, Shinjuku (ICDISC, 2023). Her er det mer romklang i hele bandet i en relativt lang låt, som ikke blir en «kopi» av Coltrane, men van der Graafs hyllest til mesterens seneste periode. Jo, det er en del av Coltrane i spillet til van der Graaf, og låten kunne nesten like godt vært komponert av Coltrane, men det er noe med hele uttrykket som gjør dette til en hyllest i stedet for en «kopi». En flott hyllest med et ytterst kreativt band.
Så avslutter de med Tessa Zoutendijks «Eventually we can come together», en typisk avslutningslåt, som er akkurat så «løs i snippen» som en avslutning gjerne skal være. Her feires det at pandemien er over, og man igjen kan møtes for å ha det hyggelig sammen. Zoutendijk er en nederlandsk fiolinist som har laget en deilig låt man nesten kan danse til. Kanskje ikke så mye i denne versjonen, som nesten kan låte som klezmer, og som faller i god jord hos publikum i Brebl.
Dette er blitt en løssluppen, morsom og fin plate fra gjengen av nederlandske musikere. Og, nesten som alltid, er humoren en viktig del av musikken til Bo van der Graaf, og her har han samlet en gjeng musikere med samme holdning til musikk. En deilig utgivelse!
Jan Granlie
Bo van der Graaf (alto saxophone, tenor saxophone), Annelie Koning (vocals), George Domitriu (violin, viola), Dien Nijland (double bass), Albert van Veenendaal (piano), Makki van Engelen (drums)
