Med pianisten Kris Davis, bassisten Stephan Crump og trommeslageren Eric McPherson møter vi tre store personligheter som har vokst sammen til en trio full av magi til deres egen lyd, originale og fine grooves og et utsøkt samspill. Brooklyn-bassisten Stephan Crump startet trioen og har holdt den gående i syv år. Dette er deres tredje utgivelse som trio, hvor to foregående CD-utgivelsene ble rost av jazzkritikere, også her på salt peanuts*.
Pianisten Kris Davis er en av de relativt nye, store personlighetene innenfor jazzen fra Brooklyn. Hun ble født i Vancouver i 1980 og vokste opp i Calgary, Alberta, og studerte klassisk piano fra hun var seks år, og oppdaget jazz mens hun gikk på videregående. Og tidlig begynte hun å transkriberte komposisjoner av pianistene Herbie Hancock og Keith Jarrett. Hun har senere uttalt at «I åttende klasse visste jeg at jeg ville bli jazzmusiker». Hun tok senere hovedfag i jazzpiano ved University of Toronto. Og i 2001 flyttet hun til New York, og derfra og fram til i dag har det bare gått en vei. Etter at hennes første album, Lifespan, ble spilt inn i 2003, har hun sagt at hun bestemte seg for ikke å spille akkorder lenger, bare for å spille linjer. Og senere har hun vært en viktig stemme innenfor Brooklyn-jazzen, hvor hun har spilt med «alle», og utgitt en rekke utmerkede, og aldri tilfeldige utgivelser.
Stephan Crump, kommer opprinnelig fra Memphis, men har, som så mange andre, spennende jazzmusikere «over there» valgt å bosette seg i Brooklyn. Han har spilt med musikere fra en rekke forskjellige sjangere, så som Dave McDonald fra Portishead, The Violent Femmes’ Gordon Gano, og Patti Austin, til Jorma Kaukonen, Big Ass Truck, Sonny Fortune og blueslegenden Johnny Clyde Copeland. Han spiller også i Vijay Iyer Trio og Sextet, Ches Smith Trio, Rez Abbasi Acoustic Quartet, Liberty Ellman Sextet, Secret Keeper (med Mary Halvorson), hans egen Rosetta Trio, samt i samarbeid med Kris Davis, Ingrid Laubrock, Cory Smythe, Eric McPherson, Mat Maneri og Okkyung Lee.
Eric McPherson er født og oppvokst i New York, og har vært opptatt av musikk hele livet. Bassisten Richard Davis, var hans gudfar og har vært til stede helt fra han ble født. Det var han som foreslo at McPherson skulle bli oppkalt etter Eric Dolphy. Moren, som var danser og koreograf, hadde mange venner i jjazzmiljøet, inkluderte mange trommeslagere, som Max Roach, Michael Carvin, Charles Moffett og Freddie Waits. Ikke rart at Eric slo på gryter og panner før han kunne gå. Allerede tidlig fortalte Elvin Jones, en av husvennene, at han definitivt skulle bli trommeslager, og etter utdannelse ved New Yorks prestisjetunge LaGuardia High School of the Arts, en skole for begavede elever, var karriereveien staket ut. I de neste 15 årene, spilte han fast med Jackie McLean, og frem til Jackies nylige død, fulgte han i fotsporene til trommeslagerne Michael Carvin, Billy Higgins, Jack DeJohnette og Tony Williams. I løpet av disse årene spilte Eric inn to CD-er med McLean og opptrådte med ham på store arenaer og festivaler over hele verden. I tillegg til å turnere og spille inn med Jackie McLean, rakk han også å spille med et bredt spekter av store jazzmusikere, som Pharaoh Sanders, Andrew Hill, Richard Davies, Claudia Acuña, Jason Moran, Greg Osby og Avishai Cohen.
Og nåe er trioens tredje plate ute. Dette er to CDer, hvor de hele veien tar seg god tid i improvisasjonen. Musikken er laget av de tre i fellesskap, og hele herligheten er innspilt i Big Orange Cheep i Brooklyn den 24. mai i 2023.
Dette er to plater med triojazz man skal sette seg godt til rette for å få fullt utbytte av. Og hele veien er det fantastisk kommunikasjon mellom de tre. Innimellom spiller Davis preparert piano, som er med på å gjøre lydbildet variert og spennende. Men det er helheten i spillet til de tre som gjør dette til en fanttastisk, musikalsk opplevelse. Davis sitt pianospill ligger, naturlig nok, i front i mesteparten av den musikken vi får servert. Og med hennes utrolig kreative og fine pianospill, kan det nesten ikke gå galt. Crump følger henne tett hele veien, og må være den perfekte bassisten i en slik trio. Han har en deilig tone i bassen, og kreativiteten i spillet er formidabelt. Og bak ligger McPherson med et trommespill som ofte (nesten) blir en kontrast til de andre, hvor han hele veien legger inn kreative «krumspring» i spillet som bygger ut og fullfører de to andres spill på en fortreffelig måte.
De åtte improvisasjonene henger sammen på en fin måte, og hele veien imponeres jeg av samspillet, som er tett og fint, samtidig som det er åpent og luftig. Og nok en gang imponeres jeg av Davis sitt ytterst behagelige og kreative pianospill.
Dette er blitt en perle av en trioplate, hvor musikken er original, vakker, deilig og hele veien velklingende. Man kan gjerne sammenligne mye av musikken med det vi fikk fra Bill Evans, men i et mer moderne uttrykk. Men man kan gjerne sammenligne denne trioen med hvordan Evans kanskje hadde spilt om han fremdeles var blant oss.
En utsøkt utgivelse hvor musikken bygger seg opp og hvor humøret endres sakte mens den hele tiden intensiveres. Det er musikk man skal bruke tid på, for å få med seg alle detaljene i spillet og kommunikasjonen, og selv om, i alle fall jeg, ble bergtatt allerede ved første gjennomspilling, vokste utgivelsen for hver gang jeg satte av tid til å lytte meg gjennom de åtte fantastiske improvisasjonene.
Jan Granlie
Kris Davis (piano, prep. Piano), Stephan Crump (piano), Eric McPherson (drums)
