Trompeteren, vokalisten og komponisten Anders Boson, var tidligere medlem av popbandet Fibes, Of Fibes! Men etter tiden i popverdenen, har han mer gått over til jazzen, og han debuterte i 2010 med albumet «Don’t let me og», som ble fulgt opp med «New Beginnings» i 2016. Anmeldelsene av debutplaten sammenlignet han med andre artister som Van Morrison, Chet Baker, Michael Franks og svenske Nina Ramsby.
Gitaristen Rolf Jardemark som har figurert i den svenske jazzen de siste 30 årene. Han har gjort flere plater i eget navn, samt i samar4beid med Gilbert Holmström, Bob Mintzer, Al Harewood, Yasuhito Mori og Lars Danielsson, mens bassist Magnus Bergström har vært å høre med blant andre Christian Jrmin, Michael Godee, Gunnar Ericsson, Malin Wättring og Peter Danemo. Og du vil kanskje tenke at hva gjør en plate med en artist som det i salt peanuts* sine spalter. Men vi gir han en sjanse. Rause som vi er, her på salt peanuts*.
Og når en musiker spiller trompet og synger, og har med seg gitar (Rolf Järdemark) og bass (Magnus Bergström), så er det naturlig å tenke seg samarbeidet Chet Baker hadde medgitaristen Doug Raney og bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen på plater som «The Touch of Your Lips» (SteepleChase, 1979) og «Daybreak» (SteepleChase, 1979), som er to av de fineste platene som er kommet fra Bakers trompet og stemme.
Her starter de med «Time after time», og allerede her, i det det starter med vokal, går assosiasjonene direkte til Baker, uten mellomledd.Og det er også, dessverre svakheten med denne innspillingen. For hvis man ikke har et nært forhold til Baker og de to overnevnte platene, så kan det godt hende at man synes dette er strålende triomusikk, med en utmerket vokalist som kommer med noe nytt og ultracoolt.
De fortsetter med «How Insensetive», «Old Country», «Embraccable You», «My Romance» og «I fall in love to easily», og hele veien er dette en kopi, eller et forsøk på å nå opp til hva Baker, Raney og NHØP gjorde for en del år siden. Standarder gjort omtrent akkurat på samme måten som den strålende trioen gjorde det, men uten samme «timing» i det vokale, selv om stemmen ligger tett på Baker, ikke like godt trompetspill, selv om han gjør et iherdig forsøk, ikke like sobert gitarspill som Raney, og et bass-spill som, selvfølgelig ligger et godt stykke unne NHØPs utsøkte måte å traktere bassen på.
Men de tre skal ha kreditt fordi de forsøker. Og de har helt sikkert hatt det fint i studio under innspillingen, for låtene er gode, gamle «travere» som «alle» som er interessert i denne typen jazz kan fra ende til annen, og det er aldri dårlig det som serveres. Men jeg lurer litt på hva ideen er med å utgi det på plate? De utsøkte platene med Chet Baker er jo fremdeles mulig å få fatt i, til og med de to SteepleChase-platene. Derfor blir dette egentlig en plate for «pårørende», venner og kolleger, men at de gjør denne musikken på jazzklubb tror jeg kan skape fine stunder for publikum, når det omsider er mulig å gå på jazzklubb igjen. For ingen av de tre «forbildene» er mulig å høre mer på konsert eller klubb, etter at Baker falt ut av et hotellvindu i Amsterdam den 13. mai 1988, Niels-Henning Ørsted Pedersen forlot denne verden den 19. april 2005 og Doug Raney hadde spilt sin siste akkord før den 1. april 2016.
Jan Granlie
Anders Boson (v, tp), Rolf Jardemark (g), Magnus Bergström (b)
